Flakstad kommune
Areal: 180 km
Innbyggertall: ca.1600
Kommunesenter: Ramberg
Moskenes kommune
Areal: 117 km
Innbyggertall: ca.1400
Kommunesenter: Reine
Flakstad- og Moskenesøy ligger i den ville vestre delen av Lofoten. Største delen av bosettingen på Flakstadøy ligger på yttersida av Lofoten, mot Norskehavet. Her finner man lange kritthvite strender og vide jordbruksarealer. Øyene er omkranset av sterke tidevannsstrømmer som Nappstraumen, Sundstraumen og Moskstraumen.
Isbreer og andre naturkrefter har utformet landskapet i området, som er blant det villeste og mest interessante Norge kan by på. På øyene finner vi spor etter over 5.500 år gammel steinalderbosetting. Flere gamle stedsnavn, bl.a. Moskenes, vitner om tidligere samisk bosetning.
Befolkningen på Moskenesøy er i dag konsentrert til østsiden av øya, der havnene er best. Tidligere har det vært bosetting langs hele nordsiden av Moskenesøya, men på grunn av dårlige havneforhold og farlig farvann ble alle plassene fraflyttet. Nusfjord og Å er særlig kjent for sine gamle og godt bevarte bygningsmiljøer.
Lofotfisket, fiskeværet og rorbua
Rike ressurser i nord
Da de store isbreene forsvant fra våre kyster i nord, begynte
torsken (skreien) sin årlige gytevandring fra Barentshavet
til Lofoten. I mer enn 10.000 år har kystfolket hver vinter
fanget denne velsmakende skreien og spist den fersk med lever
og rogn, eller produsert tørrfisk og torskelevertran -
brukt som byttemiddel og handelsvare.
Lofoten stod sentralt i denne verdiskapningen. Allerede før
år 1000 begynte et betydelig handelsfiske, der fiskere
fra andre steder langs kysten reiste til fiskeværene i
Lofoten for å fiske skrei fra januar til april hvert år
(Lofotfisket). Fisken ble tørket og brakt heim eller solgt
til lokale oppkjøpere.
I flere hundre år utgjorde fiskeprodukter fra nord helt
opp mot 80% av landets samlede eksport. I tillegg kom også
store mengder skinn, pelsverk, edderdun og hvalrosstenner fra
nordområdene.
Kampen om rikdommene
Det ble utkjempet mange slag mellom konger og stormenn i nord
og sør om råderetten over disse rike naturressursene.
Det mest kjente slaget stod på Stiklestad i 1030, mellom
den nordnorske kongen Tore Hund og hans hær av fiskere
og bønder og kong Olav den Hellige. Fiskerne og bøndene
fra Nord-Norge, Trøndelag og Nordvestlandet vant slaget,
men tapte krigen om de rike ressursene i nord. Sørnorsk
kongemakt overtok kontrollen. I 1120 etablerte Kong Eystein Nord-Norges
første by i Lofoten og han bygde kirke og rorbuer (hytter
for de tilreisende fiskerne). Nå kunne han kontrollere
handelen og skatteoppkrevingen samtidig som han la til rette
for at flere gjestefiskere kunne delta i Lofotfisket.
Men fra slutten av 1200-tallet overtok det mektige tyske Hansaforbundet,
med kontor i Bergen, det meste av handelen med Lofoten og Nord-Norge.
Den lokale overklassen mistet helt herredømmet over sine
ressurser - og forsvant. Folket sank ned i generell fattigdom,
mens styrking av eksporten under "Hansaveldet" førte
til stigning i folketallet i nord.
Lofotfiskeren levde et hardt og farefullt liv. Hvert år
forsvant mange i sine små og åpne båter på
et stormfullt hav. Det fortelles om storforlis der flere hundre
mann ble borte på samme dag.
Selv om flere berget seg fra stormene, tok kulden mange liv.
De satt ofte gjennomvåte i sine båter i frost og
vind. Når de kom i land, måtte mange sove ute under
steiner, i huler eller under sine båter og segl. "--
så den elendighet som dette arme folk lider for sin føde
er ubeskrivelig. Jeg tror visselig at ingen mennesker på
jorden lider så meget ondt for deres fattige føde
som dette arme fattige folk gjør her i Nordland",
skriver fogd E.H. Schønnebøl i 1591.
Frihandel - vekst og væreiere
I flere hundre år var det forbudt for nordlendingene å
drive lokalhandel eller eksport. Fra 1750 slapp "Den tyske
Hansa" og andre handelsmonopoler taket, og vi fikk lover
om friere handel. Først ble det tillatt med lokal handel,
og rundt 1900 også med direkteeksport fra fiskeværene.
De lokale handelsmennene; væreierne Langås i Sund,
Dahl i Nusfjord, Ellingsen på Å, Sverdrup på
Reine og Berg i Svolvær, ble de første eksportørene.
Etter Napoleonskrigene da freden, poteten og koppevaksinen skapte
et stort befolkningsoverskudd i Sør-Norge, fikk vi stor
innvandring til Nord-Norge, også til Lofoten. Kombinert
med friere handel og gode fiskeår, gav dette grunnlag for
sterk økonomisk vekst her i nord.
Tidlig på 1800-tallet begynte de lokale handelsmennene
å kjøpe grunn og bygninger i fiskeværene.
Disse væreierne fikk enerett til kjøp og salg, og
gjennom Lofotloven i 1816 "oppsynsmyndighet og eiendomsrett"
over havet og fisken. De bestemte prisene på fisken de
kjøpte og på varene de solgte, og de satt i alle
sentrale offentlige nemnder og råd. "Nessekonger"
ble et vanlig navn på disse nye, mektige menn i nord. Deres
"styringsrett" over fisket på havet ble redusert
gjennom Lofotloven av 1857 som la grunnlag for fritt hav, fritt
fiske og offentlig fiskerioppsyn.
Fiskeren, væreieren og rorbua
De første rorbuene
Rorbu kommer av ordene ro ("ro fiske") og bu (bo);
altså den bua i fiskeværet hvor tilreisende fiskere
bodde mens de drev fiske fra robåt. Den første permanente
bebyggelse i fiskeværene har antakelig vært torvgammer.
De eldste buene besto av en tømret del, ca. 4 x 4 m. og
ei sval (eller forrom/gang) i samme bredde, men ofte mindre.
De hadde grue og jordgolv.
Væreierne etablerte seg og vokste seg store utover på
1800-tallet. For å knytte fiskere til sine vær og
sikre råstofftilførselen, bygde disse Lofotens nye
"stormenn" et stort antall nye rorbuer.
Rorbuene tjente mange formål. Der skulle fiskerne koke
maten, spise og sove, tørke klærne, egne liner og
bøte garn. Så snart båten kom til fiskeværet,
måtte høvedsmannen (skipperen) til væreieren
for å sikre seg rorbu.
En trønder som ikke fikk rorbu forteller at de dro storbåten
opp på land, hvelvet den, krøp under båten
og brukte den til hus.
Husleieinntekten for rorbuer og grunnleie var bare en del av
væreierens forretning. Ved at han også drev handel
og fisketilvirking, falt det naturlig for ham å se virksomheten
under ett. Det ble vanligvis forlangt at fiskere som leide rorbu,
skulle levere sin fangst til væreieren - til den prisen
væreieren bestemte.
Væreierens sterke posisjon som rorbueier, fiskekjøper
og handelsmann ble nok misbrukt i visse tilfeller. Fiskerne følte
seg ofte utnyttet og ufrie.
Men selv om væreierne var innstilt på å tjene
penger, var de også samfunnsbevisste og hjalp de fastboende
fiskerfamiliene og de tilreisende fiskerne om de kunne. Fiskerne
og væreierne hadde felles interesser; - gikk det bra med
fisket, tjente også væreieren på det. Væreieren
forsynte fiskerne med matvarer og utstyr til fisket og hadde
ofte eiendomsrett i deres båter.
Teknologi og demokrati - væreierne forsvinner
De fleste fiskerne rodde med åttring som var den nest største
nordlandsbåten. Fra 1905 kom de første motorbåtene
med dekk. Fiskerne kunne nå bo i båtene sine, mens
de fortsatt brukte rorbuer som arbeidssted på land. Samtidig
begynte de å organisere seg i fiskarlag som samarbeidde
med nye radikale politiske parti. Fiskernes makt ble styrket
mens væreierne ble svekket.
Nye lover til fordel for fiskerne og fiskerinæringen endret
maktforholdene. Råfiskloven fra 1936 fratok væreierne
og fiskekjøperne retten til å bestemme fiskeprisene.
Prisene er siden 1938 blitt fastsatt av Råfisklaget, fiskernes
egen salgsorganisasjon. Etter 1945 forsvant så væreiersystemet
i takt med demokratiseringen i samfunnet. Liberalisering av handelen,
ny teknologi og demokratisering har gjort Nord-Norge til et godt
sted å bo.
Men overfiske, hard konkurranse om fiskeressursene og rask globalisering
truer oss som aldri før. En bred mobilisering er nødvendig
om miljøet og bosettingen i distriktene skal bevares.
Miljøriktig og bærekraftig turisme
Vi vil verne om våre verdier
- vise omsorg for vår natur, vår livsform og våre gjester
Vi ønsker deg en Miljøvennlig Fiskeværsferie
- med din omtanke og støtte - også i fremtiden
-Velkommen til Lofoten
"Fiskeværsriket" Flakstad/Moskenes har de siste årene befestet sin stilling som en av landets mest stabile og attraktive feriemål. Turismen har styrket lokale virksomheter og bremset effekten av en omfattende nasjonal sentralisering. Vi ønsker at turismen i vårt område skal nyttes som redskap for sikring av bosetting, livsform, kultur og naturgrunnlag. Miljøet er attraktivt, men sårbart. Derfor er vi også avhengige av en miljøvennlig og bærekraftig bruk av kulturen, naturen og våre menneskelige ressurser.
Økologi og økonomi - en viktig kobling
I miljøvernarbeidet bør vi klart skille mellom
sentralstyrt industrialisert utnyttelse av miljøet - innen
fiske, fangst og reiseliv på den ene siden og en lokalbefolknings
tradisjonsbundne bruk av nære, fornybare ressurser på
den andre.
Blir resursgrunnlaget fjernet, har de lokale innbyggerne små
sjanser til å investere i ny virksomhet annet sted på
kloden. Deres kapital; produksjonsanlegg, hus og båter
er da lite, eller intet verdt, og deres selvrespekt og identitet
tapt.
Heri ligger en økologisk-økonomisk-identitetsmessig
kobling som bør bli en sterk faktor for framtidig bevaring
av natur- og miljøres-sursene.
Å ta vare på en levende, desentralisert bosetting
blir det beste miljøvern - fordi den lokale bruker, ut
fra sine kunnskaper og århundrelange tradisjoner, ofte
er den beste verner: - Er vi økonomisk, sosialt og kulturelt
avhengig av en ressurs, vil vi lettere påta oss rollen
som voktere og vernere av denne.
Dette gjelder kystfolkets og kystfiskernes forhold til fiskeressursene
og bygdefolkets og den lokale turistverts forhold til det miljøet
som omgir dem - og som deres gjester betaler for å oppleve.
Slik bidrar desentralisert bosetting og lokal ressurskontroll
til bevaring av miljøkvaliteter som fiskeriene såvel
som reiselivet er fullstendig avhengige av.
Kampen om fisken har pågått lenge. Den begynte
for tusen år siden - om retten til eksport, senere produksjon
- og de siste 50 år om retten til å fange fisken.
Nå konkurrerer de store selskapene og deres effektive havgående
skip med de lokale fiskeprodusentene og kystfiskerne om fiskerettighetene.
Fisken har alltid dannet grunnlaget for bosettingen. Kampen om
denne vil avgjøre våre små kystsamfunns videre
eksistens. Vi ber om våre gjesters hjelp til bevaring av
bosetting og miljø.
Ønsker du å
hjelpe oss med dette - og samtidig bidra til sikring av Lofoten som et
attraktivt framtidig reisemål? Les da mer på
www.distriktsutvikling.no