HISTORIEN OM
FLAKSTAD & MOSKENES, LOFOTEN


Denne teksten er basert på utdrag fra boka "Veiviseren til Lofotens historie". Alle rettighetene er forbeholdt utgiveren. Boka kan kjøpes fra vår nettbutikk. Følgende utdrag er skrevet av Gro Røde og Ottar Schiøtz.

Dette dokumetet innholder følgende kapitler:

Lofotøyene

Tilbake til sidetoppen

Som perler på en snor
Fra innerst til ytterst i Lofoten ligger øyene som perler på en snor: Austvågøy, Gimsøy, Vestvågøy, Flakstadøy og Moskenesøy. Værøy og Røst ligger lengst ut og har den sagnomsuste Moskstraumen mellom seg og de andre øyene. Folk på Værøy og Røst sier de skal "inn til Lofoten" når de er på tur til de andre øyene, men anser seg likevel som fullblods lofotinger. Det er samme geografi, men øyene er ulike, både i hvordan været tar, hvordan menneskene lever, og hvilke naturressurser de utnytter. Øyene byr dermed på spennende variasjon både i natur, kultur og historie.

Yttersida og innersida
Geografisk skiller vi ofte mellom yttersida og innersida av Lofoten. Yttersida vender ut mot Norskehavet, innersida vender inn mot Vestfjorden, og bosettinga er hovedsakelig på denne sida. Yttersida ligger mest utsatt til for den tunge, våte havskodda og de harde stormene. Dette var det vel som fikk amtmann G.P. Blom til å skrive følgende i 1827:

"I hvor styg Lofotens østre Kyst er, saa overtræffes den dog i Raahed af den vestre, hvor desuden de haarde Vesten- og Nordvest-Storme raser med større Heftighed end paa Østkysten, som beskyttes derimod af de høie Fjelde."

Innersida har et roligere vær og noe høyere sommertemperatur. I tillegg slipper de stort sett unna den fæle "godværsskodda" som kan komme rullende inn fra havet etter noen hete sommerdøgn. Havskod-da legger seg tett imellom husene i yttersi-bygdene og temperaturen synker momentant. Da er det utrolig godt å ha innersida nært, for der kan det ofte være klar sol fra skyfri himmel. Men yttersida tar igjen på sin måte. Det er yttersida som kan bade seg i midnattsol ifra ca. 25. mai til ca. 17. juli. Og i august er kanskje sola enda vakrere når hun dyprød dukker ned i lilla hav, og himmelen har fargetoner ingen maler kan etterligne.

Urfjell og karrig steingrunn
Lofoten består av de yngste og de eldste bergarter. De sistnevnte er såkalt urfjell som er blant de eldste i verden, og er rester av et engang mektig platå, ca 3 milliarder år gammelt. Det er kun Moskenesøy i Lofoten som kan smykke seg med å ha partier med den eldste urgrunn. Fra havflata går disse fjellene bratt og steilt rett til himmels. På toppen derimot blir de myke, bølgende og flate. De "yngre" fjellene har kvasse tinder, skarpe rygger og blir gjerne kalt "alpint landskap". Lofot-fjellene er så høye at forskere tror de lå isfrie under siste istid, 18 000 - 20 000 år tilbake. Men Lofoten er ikke bare fjell og stein.

Kombinasjonsbruket
Austvågøy og Gimsøy har relativt gode jordbruksmuligheter på yttersida av øyene. De blir imidlertid små sammenlignet med Vestvågøy midt i Lofoten. Øya er en av de største jordbrukskommunene i Nordland fylke. Midt på øya er det store flate jorder og mange gårdsbruk som ligger omkranset av høye, beskyttende fjell. Minusgradene på målestokken kan bli mere merkbar i dette "innlandet" enn ute i bygdene ved havgapet.

Lenger vest i havet ligger Flakstadøy og Moskenesøy. Her er det mindre jord, og gårdsbrukene blir færre og mindre jo lenger vest en kommer. Øyene ser ut til å være hovedsakelig fjell og stein. På den smale kyststripa mellom bratte fjell og åpent hav har bebyggelsen klort seg fast. Og når dette er sagt, er Flakstad frodig med sine jordbruksbygder på yttersida i forhold til Moskenes. Moskenes kommune ligger aller nederst på jordbruksstatistikker. Fortset-ter vi lenger ut til Værøy og Røst, kommer det typiske mønsteret for Lofoten tydeligst fram:
"Han i båt og ho på land"
Her ute har det alltid dreid seg mest om fisk, men til langt ut i dette århundret var lofotfamiliene avhengig av et småbruk og å utnytte landjordas ressurser. I dette fjellriket kunne også eiendomsløse familier ha husdyr på grunn av den grønne, fruktbare, men vanskelig tilgjengelige fjellslåtten. Folket klatret høyt til fjells for å skaffe fôr til kyr og sauer. De gode muligheter til å drive fiske, kombinert med husdyrhold og et lite småbruk, var det som ga livsgrunnlaget.

Kvinnene hadde hovedansvar for heimen og småbruket med husdyrhold. De tok seg av naturalhusholdet. Dette ga viktige inntekter som ikke vises i skatteregnskap og papirer. Mannen tok seg av fisket. Dette ga penger til å betale skatt og til å kjøpe nødvendige varer som mel, ved, parafin, sukker og redskaper.

Utover på 1960-70-tallet ble det vanlig å legge ned driftsformen fiske-småbruk, og det var småbruksdrifta som forsvant. Mennene ble helårsfiskere eller fikk annet arbeid. Kvinnene tok seg jobb utenfor heimen. I dag er det få som driver det tradisjonelle kombinasjonsbruket. Småbrukets bygninger er likevel fremdeles typiske for lofotlandskapet. I tillegg ser det idag ut til at også flere unge familier tar opp den kombinerte driftsforma. På Røst har kommunen på 1990-tallet gått ut og oppfordret folk til å starte med sau - og de har lyktes i det. I 1994 ble lofotlammet kåret til verdens beste lammekjøtt - kanskje det har gjort sitt til at flere har fått lyst til å begynne med sauehold?

Tilbake til sidetoppen

"De fire strømmer"

Lofoten ligger som en utstrakt arm fra fastlandet og ut i havet. Beliggenheten til øygruppen fanger oppmerksomhet, og øyene er derfor tegnet inn på mange eldre kart. En slik armstilling tar tak i det meste, ikke minst kuling, storm og regn..., men det viktigste armen fanger opp, er den livgivende og usynlige Golf-strømmen. Den stryker seg tett inn til lofotøyene og skaper milde vintre, både i havet og på land. Uten Golf-strømmen ville Nord-Norge med sin nordlige beliggenhet, vært et dødt og kaldt land. Det ville vært for kaldt å bo på øyene, skreien ville ikke strømme til øygruppen, fiskere ville ikke komme tilstrømmende fra nord og sør, og det ville heller ikke gjennom 1000 år ha gått en jevnlig strøm av fiskeprodukter ut til den store verden.

Tradisjon for åpenhet
Lofoten - som en favnende arm, en vrengt fjord? Her er lang tradisjon for åpenhet, for å ta imot besøkende, og for å utveksle nyheter. Erfarne slektsforskere sier at eldre folketellinger for Lofoten er spennende å lese, fordi en så overraskende stor del av befolkningen har flyttet til området de siste par hundre år. De kom fra sør og nord i landet, fra fjorder og daler - og fra andre land. Lofoten har tatt imot tilreisende fiskere, kunstnere, handlende og even- tyrere - og lofotingen selv har reist ut med fisken sin. Alt dette har gitt nye kontakter og impulser. Aktiviteten og tilstrømmingen av mennesker var størst i vintermånedene. I dag kommer den største tilstrømmingen av mennesker om sommeren. Dette er et nytt og spennende kapittel i lofothistorien.
Hovedaktiviteten skjer likevel fremdeles om vinteren, når skreien ankommer øyriket.

Torskens forunderlige ferd
Lofotens være eller ikke være er knyttet til verdens største torskefiskeri som pågår fra januar til april. Vestfjorden, mellom øyene og fastlandet, kan kalles for verdens største barselseng. Det er hit skreien, den norsk-arktiske torsken, kommer for å gyte vinterstid. Fram til 6-8 års alderen boltrer den seg ute i Barentshav-et, før den i gyteferdig alder legger ut på sin forunderlige ferd tilbake til sitt fødested.
I november-desember starter ferden. Torsken smyger seg forbi Finnmark og Troms, lar seg fange her og der før den i januar dukker opp i Lofoten i enorme mengder. Ferden er på ca 800 kilometer.

Lofoten tiltrekker
Hvorfor trekker torsken avgårde til samme sted år på år? Kanskje kan vi si at torsken har et slags "instinkt" for å nå målet? Fiskeriforskere sier det fremdeles er et av naturens mysterier, men de vet at det er en rekke forhold ved Lofoten som tiltrekker:

Perfekt gytetemperatur i havet på 4-6 grader, korrekt forhold mellom salt- og ferskvann, gode dybdeforhold, lagelig strøm og nok mat for avkommet (krepsdyrlarver/rauåtelarver). En huntorsk på 5 kilo legger 2,5 millioner egg. Av disse lever kun ca 20 egg opp og blir til fisk iløpet av det første leveåret. Til tross for stort svinn sikres framtida for arten. Nå overlates ansvaret til menneskene for å høste av havet på en ressursvennlig måte.
Dikterpresten Petter Dass setter ord på Nordlands avhengighet av fiskeriet.

Ordene skrevet på 1690-tallet, er fremdeles aktuelle:

"Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lide vi Nød,
Og jammerlig nødes at sukke."

Tilbake til sidetoppen

Lofotfisket

Vi går og venter på dem - fisken og fiskerne - hvert eneste år i jan-uar. Uansett yrke og arbeidsplass - i Lofoten er alle opptatt av vinterfisket; hvordan det går. Denne mannsdominerte virksomheten følges med argusøyne av interesserte koner, møbelselgere, lærere og ligningssjefer. Alle vet at det er verden største torskefiskeri som er grunnlaget for bosettingen på øygruppen.

En tusenårig tradisjon
Fra januar til april har fiskerne "alltid" vært på plass i Lofoten. Kong Øystein bygde rorbuer i Lofoten ca år 1120. Ganske sikkert skyldtes dette at det under vinterfisket var mange tilreisende fiskere i fiskeværene. Nå kom det enda fler. På denne måten økte fangstene, kongen fikk større inntekter og mere kontroll på rikdommen som ble bragt til lands. Fiskerne og dette salgsfisket står derfor i dag i en tusenårig tradisjon.
Fiskerne gjør som forfedrene gjorde; de fanger velsmakende skrei som er proppfull av feit lever og næringsrik rogn. Fisken, handelsvaren, er den samme, tørkemetoden er den samme, men forøvrig har fangstmetodene, produksjonen, og omsetningen endret seg.

Funn fra steinalderboplasser viser at menneskene har høstet av havet med redskaper som steinsøkker og kroker av horn og bein. Garn ble og brukt, men kun på grunt farvann. Fangsten ute på havet ble tatt med snøre og krok - juksa. Og slik foregikk fisket i årtusener framover, til langt inn i middelalderen.

Lofotfisket og fangstmetodene er et lite fredfyllt kapittel. Det har ikke vært greit å være "førstemann ut" med noe nytt på lofothavet. Fiskerne har vært svært skeptiske til å ta i bruk nye redskapstyper, de har sagt at "det gamle er godt nok". Men viktigst var nok redselen for å måtte gjøre nye store investeringer i ei usikker næring. Gjeld hadde de fleste nok av fra før...

Uro og forbud
I 1533 vet vi at det ble brukt line i Vesterålen. Først i 1580 begynte linefisket å bli vanlig. Håndsnørefiskerne - juksafiskerne - ble raskt frustrerte og klaget over at linefisket ødela for dem. Fisket var fritt, og det var lovløse tilstander:
Ingen regler for utror, og ingen regler for tillatte redskaper. Det var ikke rart at befolkningen var fortvilt - de ba kongen om hjelp - og ble hørt. I 1644 nedla Christian IV forbud mot linefiske. Torskegarn kom i bruk ca 1750. Protestene uteble heller ikke nå, og i en kort periode var garn forbudt. Nå skulle det kun være juksa, men da kom det nye protester, og forbudet måtte oppheves.

Nei - det var ikke greit verken å lage lover eller å kjøpe redskaper - en visste jo aldri hva som ble forbudt neste vinter. Ble vinterfisket dårlig, fikk de nye redskapene gjerne skylda, og det ble mye slåssing i fiskeværene mellom juksa-, line- eller garnfiskere. Det gikk fram og tilbake med forbud og oppheving av de samme forbudene. I 1770-årene var både garn og den forbudte lina i bruk, i 1786 ble det tillatt med begge redskapstypene. Men forholdene i fiskeværene var fortsatt like urolige med mye fremmedfolk, få regler og bekymringsfull stor omsetning av brennevin og luksusvarer.

Lofotloven - bedre orden på havet
I 1816 kom "Lofotloven". Den regulerte utror om morgenen, og delte havet inn i faste line- og garnområder ut fra hvert fiskevær. Gjestgi-verne i fiskeværene skulle være oppsynsmenn og se til at alle respekterte de nye reguleringene. Nå skulle det endelig bli fred i fiskeværene, for fiskerne måtte holde seg til hver sine fiskevær, leie rorbu der, og bestemme seg på forhånd hvilken type redskap de skulle bruke. Det ble stor misnøye. Loven var for streng - den var ikke tilpasset det uberegnelige fisket. Fisken fordelte seg ikke likt på fiskeværene - noen ganger var den der, andre ganger her. Det opplevdes forferdelig å være bundet til et område av Lofoten hvor det ikke fantes fisk, mens andre håvet inn. I tillegg var gjestgiverne blitt væreiere og opererte som små lensmenn i de enkelte fiskeværene - de kunne styre etter eget hode med vide fullmakter. Misnøyen vokste både hos fisker, menig mann og kvinne - og hos embetsstanden.

Fritt hav - fritt fiske
I 1857 ble de strenge reguleringene opphevet. Sentralt i skiftet stod et offentlig utvalg under ledelse av Ketil Motzfeldt. Grunnprinsippene ble nå: Fritt hav, fritt fiske
og offentlig oppsynsordning. Gjestgiveren - væreieren - ble tatt ut av oppsynsordningen. Fiskerne fikk mere innflytelse og frihet, iallfall på papiret. Virkeligheten var at mange fiskere likevel var bundet til enkelte fiskevær. Væreierne hadde lånt dem penger til utrusting og hadde gitt kreditt i dårlige år. Væreierne visste at fiskerne måtte komme til dem, selv om prisene de tilbød for fisken, var dårlig. Den som var skyldig penger, hadde ikke store valgfriheten. Friheten til å sette bruk hvor den enkelte ønsket, førte nok en gang til uro og krangel. Garn og liner ble ofte satt for tett og ble ødelagt.

Sikkerhet og minstepris
Med motoriseringen ble arbeidet på havet både lettere og tryggere. Det var enklere å gå dit hvor fisken var, og der fiskeprisen var best. 1938 er et meget viktig år i norsk fiskerihistorie: Da kom Råfiskloven, som sikret at fiskerne fikk fast pris for fisken. Fra nå av fikk ikke fiskekjøperne, men fiskernes egen organisasjon, Rå-fisklaget, bestemme prisen på fangsten. Fiskeren var sikret minstepris og kunne lettere rette ryggen.

Fram til 2. verdenskrig ble fisken i Lofoten enten solgt til væreieren eller til kjøpefartøy på havna. Etter krigen forsvant kjøpefartøyene, men væreierne var likevel ikke lenger eneherskere som fiskeoppkjøpere, andre oppkjøpere hadde etablert seg. 1950 og 60-tallet ble tunge år for de eldre, velrenommerte væreierfirmaene; ett etter ett gikk de konkurs. For fiskeværssamfunnene medførte dette skiftet en usikker situasjon - men åpnet også opp for nye muligheter.

Lofothavet i dag
I dag blir lofothavet i sesongen inndelt i line-, garn- og snurrevadfelt; det er fiskerne selv som bestemmer delingene. Båtene må holde seg strengt til sine felt. Juksa-
fiskerne er derimot fri til å fiske hvor de måtte ønske. Garn og line dominerer i fangstkvantum, juksa i antall fartøy.

Men - fiskerioppsynet i Svolvær sier at mønstret er klart:
Fangstmetoden snurrevad bare øker for hvert år. Snurrevad-båtene har en liten trålnot som snurpes sammen omkring fisken. Det er mange av fiskerne som kritiserer snurrevaden. De sier den er verre for fiskeressursene enn nota som rensket havet på 1950-tallet, før den ble forbudt. Uro og ufred mellom de forskjellige brukstypene oppstår fremdeles, og det er nødvendig at lofotoppsynet har sine båter ute for å kontrollere at grensene mellom feltene overholdes.

Krise og ny giv
På slutten av 1980-tallet var det krise for en rekke lokalsamfunn etter at lofotfisket hadde vært svært dårlig i flere år. Vinteren 1995 var det igjen flere fiskere som deltok, og fangstmengden ble igjen akseptabel - samlet sett. Fisken stod langt ut på bankene, og de som tjente penger, var de store garn- og snurrevadbåtene. For de små sjarkfiskerne ble vinterfisket en skuffelse både i volum og inntekt.

Lofotfisket er kultur og håndverk i en sterk, lang og stolt tradisjon. Lofotfisket er konkurranse og teamarbeid. Det er lange arbeidsdager og utslitte kropper. Det er timer på den friskeste, farligste og vakreste arbeidsplass. Det er glede over det store varpet og sorg over tap, svart hav og kampen om ressursene.

Tilbake til sidetoppen

Tørrfisken

Lofoten er et av de beste steder i verden for produksjon av tørrfisk. Jo lenger vest man kommer i Lofoten, jo bedre, og spesielt gunstig er det på Værøy og Røst. Det er en opplevelse både for øye og nese å besøke øyene i mai mens bakker og berg ut ved havet er dekket av fullhengte tørrfiskhjeller. Stolt slår øyfolket ut armene og sier: "Her hæng pængan vårres."

Ren mat uten tilsetning
Ingen andre land kan konkurrere om denne måten å konservere mat på. Mange har prøvd seg, uten helt å lykkes, for eksempel Island, som hadde siste prøveår i 1992. Det er nemlig strenge krav til et tørrfiskområde: Lufta skal ikke være for tørr. Temperaturen skal være høvelig lav slik at fisken ikke ødelegges av mark og fluer, men likevel må luften være så varm at den ikke fryser. Et konstant vinddrag med et snev av saltvannsdrefs i, gir beste tørk.
Tørrfisk er en sunn og frisk vare, kjemisk fri for kunstige tilsetningsstoffer og er nærmest laget på "luft og kjærlighet". Foredlingsprosessen er ressursvennlig og uten tvil den minst energikrevende i verden. Alle verdier i ferskfisken er bevart i tørrfisken, bare vannet er fjernet. Nærings-verdien i en kilo tørrfisk tilsvarer ca fem kilo ferskfisk.

Tørrfisken er holdbar i årevis under rimelige lagringsforhold. Ved utvanning suger den til seg fuktigheten igjen og transportøkonomisk er den derfor en unik matvare å eksportere. Tørrfisk var da også en av de første matvarer fra dyreriket som ble gjenstand for internasjonal handel.

Prima, Sekunda og Afrika
Tørrfisken er stort sett tatt ned fra hjellene før midten av juni. Tradisjonelt var 12. juni "feskhentar-dag". Nå er det tørrfiskvrakerens tur til å sortere fisken etter kvalitet. Det sies at tørrfiskvrakeren ikke bare utøver et yrke, men at han også er en kunstner i sitt fag: han skal raskt se, lukte og vurdere. Fisken grovsorteres i tre hovedgrupper: 1. Prima, 2. Sekunda og 3. Afrika (tertia). Så følger et "hav" av sorteringer, opptil 30, etter kvalitet, tykkelse og lengde.

Opprinnelsen til dette må tilskrives Hanseatenes (og senere bergenske kjøpmenns) evne til å utnytte ulike markeders krav til smak og størrelse. Særlig blir tørrfisk til Italia fingradert. Totalt finnes det minst 12 sorteringer av prima lofottorsk. I tillegg kan sekunda vare ha minst 6 graderinger. Prima lofottorsk sorteres etter lengde, vekt og utseende, i klasser som i nedenstående tabell.

Sorteringer – Prima lofottorsk

• Ragno, 60 cm over
• WM, Westre Magro 50/60 (tynn Westre), 50-60 cm
• WM, Westre Magro 60/80 (thintynn Westre), 60-80 cm
• WDM, Westre Demi Magro 60/80 (halvtynn Westre), 60-80 cm
• WDM, Westre Demi Magro 50/60 (halvtynnWestre), 50-60 cm
• GP, Grand Premiere, 60-80 cm
• WC, Westre Courant (vanlig Westre), 75-80 fish per 50 kg
• WP, Westre Piccolo (liten Westre), 100-120 fish per 50 kg
• WA, Westre Ancona, 75-80 per 50 kg
• HO, Hollender (hollender), 58-60 fisk per 50 kg
• BR, Bremer, 50-55 fisk per 50 kg
• Lub, 40-45 fisk per 50 kg

Sekunda lofottorsk sorteres i følgende varianter:

• IG, Italia Grande (stor Italian) 55-60 fish per 50 kg
• IGM, Italia Grande Magro(stor, tynn italiener) 60-65 fisk per 50 kg
• IM, Italia Medio (middels italiener) 75-80 fisk per 50 kg
• IMM, Italia Medio Magro (middels tynn italiener), over 80 per 50 kg
• IP, Italia Piccolo (liten italiener) 100-120 fisk per 50 kg
• IPP, Italia Piccolo Piccolo (liten, tynn italiener) over 120 per 50 kg

Finnmarkstorsk, prima og sekunda, sorteres etter vekt 100/200, 200/400, 400/ 600, 600/800 og 1000/1200 gram per fisk.

Det meste av tørrfisken går til eksport, noe som også gjenspeiles i navnene på sorteringene. Eksporten av tørrfisk utgjorde på 1300-tallet hele 80% av eksportinntektene i Norge. I 1994 ble det eksportert 4824 tonn tørrfisk til en verdi av 392 millioner kroner. 30 land står på kjøperlisten av denne edle vare; øverst på lista troner Italia med en import på 3946 tonn. Det er derfor ikke uten grunn at ordføreren på Røst sier: "Velsigna være den italienske husmora og hennes kjøkken! Måtte de italienske matvaner bestå!" Andre viktige kjøperland var i 1994: Kroatia, USA, Sveits, Storbritannia, Nigeria, Frank-rike og Tyskland.

Tilbake til sidetoppen

Trandamperiet

Nede ved den gamle havna, "Leira", der de dro opp båtene, ligger den eldste produksjonsbrygga på Å, også kalt tranbrenneriet eller damperiet. Her ble fisken sperret og hengt på hjell til tørk, eller den ble flekt og saltet for klippfisk. Rogna ble saltet i svære tyske vinfat av eik og torskelevra brent eller dampet til tran.
Riktig langt tilbake ble levra bare satt i tønner og trana skummet av når levra gjæret i sommervarmen. Senere begynte man å brenne ut mer av den verdifulle trana i store jerngryter. Dette drev man med hele året. Det stanket fælt over hele fiskeværet. "Det lukter penger", sa folk om både denne og lukta fra tørrfisken.
Det gamle navnet på tran var "lysi" eller "lyse". Tranen ble nemlig brukt til olje i tranlamper over store deler av Europa. Forøvrig ble den brukt til garving av skinn, til malingsproduksjon, såpekoking og mye annet. Tran og tørrfisk var i mange hundre år Norges mest verdifulle handelsvarer.
Tusenvis av trantønner fra Lofoten ble hver sommer fraktet på jekt til Bergen og så videre til Europa. Fisk, lever og rogn - også kalt "mølja" har alltid vært en viktig og sunn del av kystfolkets kosthold. A og D-vitaminer og Omega 3 umettede fettsyrer i trana vernet om helsa. Det ble ofte sagt om tranbrennerne, trandamperne og andre som drakk mye tran at de nesten aldri ble syke.

Medisintran
Apoteker Peter Møller ønsket at flere skulle få del i tranens helsebringende egenskaper. Han bygde i 1854 en kjele med doble sider og dobbel bunn - fylte vann i mellorommet, fyrte under og dampkokte den ferske torskelevra. Slik fikk han bedre kvalitet på trana. Oppfinnelsen av medisintrana ble premiert på mange utstillinger i Norge og utlandet. Senere gikk man over til å dampe levra i kjegleformede eikekar. For å få ut de siste dyrebare trandråpene ble leverrestene (grakse) presset i graksepresser før de gikk til husdy - fór eller gjødsel.

I trandamperiet på Norsk Fiske-værsmuseum på Å kan man idag finne mye av det gamle produksjonsutstyret. Tran produseres ennå på gammelt vis, og små tranflasker og tranlamper selges som reiseminner fra Lofoten.

Tilbake til sidetoppen

Flakstad - hvite strender og midnattsol

Flakstad ligger og smiler med kritthvite strender. Pulsen er rytmiske båreslag fra storhavet. Den lille, grønne kommunen i midten av øyriket består av Flakstadøy og nordspissen av Moskenesøy.

Mellom disse øyene går den pinetrange og raske Sundstraumen - en viktig kommunikasjonsåre i et "båtrike".

Havneforhold i fiskevær
Det er historisk sus over tradisjonelle fiskevær som Sund og Nusfjord. Nusfjord ble valgt ut som pilotprosjekt under det europeiske arkitekturvernåret i 1975.
Fiskeværene ligger inn mot Vestfjorden, sammen med det nedlagte rorværet Nesland. Alle tre representerer viktig kommunikasjonshistorie fra før motoriseringen av fiskebåtene.

Fruktbare jordbruksbygder som Vareide, Flakstad og Fredvang ligger på yttersida av øyene. Yttersibygda Ramberg utbygges i dag til Vest-Lofotens sentrale yttersi-havn. Utbed-ring av havner har skapt gode arbeidsforhold i fiskevær som Sund, Napp og Fredvang. På Mølnarodden, og i området rundt, har den nye næringen - lakseoppdrett - sin base.

Flakstad har ei svært desentralisert bosetting med mange små bygdesamfunn der det var tradisjonelt kombinasjonsbruk med fiske og jordbruk. Flakstad er kommunen hvor størstedelen av befolkningen bor på yttersida. Livet der leves under flammehimler og i skoddehav.

Tilbake til sidetoppen

Sund Fiskerimuseum

– Motoriseringen Av Fiskebåtene
Det uler hest og høyt fra en tåkelur. Det dunker taktfast fra en Bolinder - eller er det en Brunvoll? Det klinger fra ei slegge som slår mot en ambolt. Du er kommet til et "lydrike". Du er kommet til Sund Fiskerimuseum som en gang ved en trykkfeil ble til Sund Fikserimuseum. Og kanskje er det akkurat det det burde hett, for fikserier, rariteter og kuriositeter er noe av det som særpreger dette museet som ikke er etablert etter prosjektbeskrivelser, plandokumenter og paragrafer. Dette museet er bare blitt til, det - men ikke av seg sjøl.

Et museum blir til...
Det var en gang for lenge siden - ikke så svært lenge forresten, bare rundt 50 år, at en ung nylært smed satte opp ei lita smia på et lite skjær i fiskeværet Sund. Hvorfor han gjorde det? Det var midt i krigstida. Fiskebåteierne hadde forlengst fått motorer i skøytene og sjarkene sine. Men det var vareknapphet - motorer og annet utstyr var dårlig vedlikeholdt. Nedslitte Hein`er hostet og harket. Ombord på "Brottsjø" og "Bølgen" brummet Bolind-erne misfornøyd. I vær og vind ute på Vestfjorden fikk Wichman`er vansker, og vinsjer slo seg vrange. Langt mellom verkstedene var det her i Vestlofoten. Den unge smeden så at her var det en jobb å gjøre.

Raskt måtte ting repareres slik at båtene ikke ble liggende i land når skreien sto tett på fiskefeltene. Lite utstyr hadde smeden, men på finurlig vis fikk han fikset det meste - han sveiste og skrudde og smurte, en riktig Reodor Felgen-reparatør ble han. En trollmann, sa noen. Men ble det museum av denne virksomheten? Det ble det naturligvis ikke. Men gjennom alle improvisasjonene for å få ting til å fungere, utviklet smeden en spesiell interesse for og en spesiell innsikt i teknikk, mekanikk og alskens leamikk. Stor var gleden når han lyktes i å lirke liv i leamikken. Mer og mer opptatt ble han av alt som surret og snurret, tikket og takket.....

Askeladden og den gode hjelperen
I en fiskarheim var han født - "med føten i fjærsteinan", for å bruke hans egne ord. Og i fjæra streifet guttungen omkring. "Jeg fant, jeg fant", sa han som sin nære slektning Askeladden. Så tok han vare på det han fant. Det kunne saktens bli bruk for en grønn glasskavl, et rustent rør og en blikkboks. Som Askeladden så smeden: Den gode hjelper dukket opp. "Ho var ansatt i Telegrafverket og hadde fast lønn så ho kjøpte elektrisk sveiseapparat tel meg", fortalte smeden en gang. Og så var de to som fant og fikk og samlet og tok vare på....... For den tid kom etterhvert at de gamle klaffbordene ble båret ut gjennom kjøkkendørene og respatex- og teakbordene inn. Kister og kjerner, tretrau og trantrakter og annen "gammel skit" ble kastet ut fra hus og naust og brent på bål. Treroringene råtnet i fjæra.

Askeladden og den gode hjelperen reddet det de kom over. Men museum var det fortsatt ikke. I 1964 kom de over ei gammel forfallen rorbu som de reiv og flytta til Sund. "Lønna fra telegrafverket gikk til spiker", flirte smeden engang. I rorbua stuvet de inn gammelt husgeråd, taljer og tau, "skrot og skrap", sa mange. Smia fyltes av verktøy og surrende snurrepiperier... Og slik ble det museum... Snipp, snapp, snute... så var eventyret begynt... Petra og Hans Gjertsen hadde reddet en del av fortida vår...

Nedlagte fiskevær - og nye fiskevær
Den eldste båtmotoren i Sund skriver seg fra 1907, den yngste fra 1963. Vi skal gå tilbake til ca. 1905. Det var på den tid motorene gjorde sitt inntog i fiskebåtene og avløste årer og seil. Vi tar neppe for hardt i når vi sier at motoriseringsprosessen revolusjonerte fiskerinæringen på relativt kort tid. Historikeren Jan Vea har gjennom sin forskning gitt en grundig analyse av den strukturendring og forandring som skjedde langs kysten - belyst med bl.a. et solid tallmateri-ale. Ut fra tallenes tale påviser Vea følgende: Mørefiskerne ble pionerer når det gjaldt å ta i bruk den nye teknologien.

Fiskerne i Nord-Norge "satt på gjerdet" noen år, inntil Troms ble foregangsfylke her nord. Først fra 1914 kom det fart i motoriseringsprosessen i Nordland, og fra da av gikk det raskt, raskest i Vesterålen og seinest på Helgeland og i Salten. Men rundt 1920 var det fortsatt slik at bare godt og vel halvparten av fiskerne i Nordland drev fiske fra motorbåter. På Lofothavet var åpne båter med seil fremdeles et vanlig syn, særlig gjaldt dette båtene fra Helgeland og Salten.

Østre Nesland
Sund var - og er - et av de større fiskeværene her i Vestlofoten - på lik linje med det gamle, tradisjonsrike naboværet Nusfjord. Du burde imidlertid ta en avstikker til en annen type fiskevær - til det nedlagte, men godt be-varte bondefiskeværet Østre Nesland som ligger midt mellom "storebrødrene" Sund og Nusfjord. Østre Nesland grod-de fram som fiskevær i 1850-åra. Tenk deg at du kom til Østre Nesland en vinterdag rundt 1920-25. Hva ville du se der? På havna lå fiskebåtene tett i tett, eller de var trukket opp i fjæra dersom været var dårlig. Du ville se 15-20 rorbuer fulle av fiskere - de fleste fra Helgeland. Og du ville se en mengde fiskehjeller. Du kunne stikke innom krambua og kjøpe deg ei eske Tiedemans tobakk. Duften av nystekt brød sivet ut fra det lille bakeriet. Fullt så godt luktet det ikke fra trandamperiet på haugen.

Havneforholdene og utvikling
Tenk deg så at du kom tilbake 30 år senere. Hva ville du da se? Kanskje lå det noen små åpne båter med påhengsmotor på havna. Bare noen få rorbuer sto igjen. Det var langt mellom hjellene. Det luktet verken nystekt brød eller tran. Hva hadde skjedd på disse årene? Svaret får du om du ser ut over havna. Åpent ut mot Vestfjorden ligger den, ubeskyttet mot sørveststormene. Slett ingen god havn, men det var kort vei ut til fiskefeltene og det var viktig når en skulle ta årene fatt for å finne skreien. Og ble været for ille i havna, kunne altså de små motorløse båtene som det ennå var mange av rundt 1920-25, trekkes opp på land. Men i 1950 var fiskeflåten forlengst motorisert, en og annen åpen båt fantes, men nå med "påhengar". Havna på Østre Nesland var ikke for motorbåter. Det levende og livlige fiskeværet Østre Nesland ble til et "nedlagt fiskevær." En epoke var slutt.

Langs Lofotveggen ligger mange nedlagte fiskevær. Men motoriseringen førte også til at nye vær vokste fram. Et godt eksempel er Napp på Flakstadøya. Stedet har ei god havn, men ulempen var at det var langt å ro eller seile ut til fiskefeltene. Først etter motoriseringa ble denne ulempen borte, og stedet vokste raskt til et moderne fiskevær.

Alt nytt vekker motstand
En fisker kom fra verkstedet med nymotoren sin. Nyfikne naboer ville vite hvordan motoren virket. Eieren kunne fortelle at den fungerte godt, det var bare ett problem: "... han svelgte ikke eksosen..." Det viste seg at motoren hadde gått "rangveien", den tok inn luft gjennom eksosrøret og eksosen ble presset ut gjennom luftinntaket!!! Historien viser at kunnskapene om den nye teknologien ofte var mangelfulle, og rimelig nok fryktet fiskerne at de ikke ville mestre problemene. En smule overtro kunne også blande seg inn i skepsisen, uttrykt i visse ramsalte replikker av typen "motoren e' ei like stor uløkke i feskarbåten som kvinnfolk, vaffelkak og brunost..."

Kortvarig motorstrid
Den ytterste delen av Vest-lofoten er karakterisert som et foregangsområde i omleggingsprosessen, spesielt gjelder dette Moskenes. Dette kan delvis fortone seg som et paradoks, for den nye teknologien vakte som nevnt atskillig skepsis og motstand her som andre steder. I årene før første verdenskrig raste en intens - om enn kortvarig- motorstrid. Fiskerne hevdet at de larmende motorene skremte fisken, at motorbåtene ville fiske opp skreien før den kom til gyteplassene og at de gamle nordlandsbåtene ikke var konstruert for motor. Det ble arrangert protestmøter, det ble krevd forbud mot motorbåter under lofotfisket.
Selv Lofotoppsynet var betenkt - pekte på uorden på havet og krevde at enkelte felt ble forbeholdt robåtfiskerne. Det siste ble da også gjennomført.

Væreiernes engasjement
Også væreierne var skeptiske. Jan Vea sier at "de stort sett sto på robåtfiskernes side". Den aldrende Reineværeieren ba i 1908 Stortinget medvirke til at motorbåtdrifta ble innskrenket. Det er ikke vanskelig å forstå væreiernes skepsis. Robåtfiskerne var stedbundne, de kom til væreierens vær ved sesongstart og ble der til sesongslutt. De leide rorbu hos væreieren, de kjøpte sine varer i hans butikk og de leverte sin fisk til han. En motorbåtfisker ville bli en mobil fisker - og følgelig en trussel mot væreierens monopolstilling i hans vær. Men truslene til tross, det er likevel et faktum at mange av væreierne her ytterst i Vestlofoten var svært tidlig ute med å skaffe seg egne motorbåter. Da den førnevnte Reineværeieren i 1908 ba Stortinget begrense den nymotens drifta, da hadde hans sønner og kompanjonger allerede skaffet seg to motorbåter som drev garnfiske på lofothavet!! Og væreieren i Nusfjord kom til å bli en aktiv pådriver i omleggingsprosessen.

En "mobil fisker"?
Hvordan skal en forklare disse væreiernes aktive engasjement i en strukturendring som de helt klart fryktet ville frata dem makt og innflytelse? Hvorfor gikk de frivillig inn for å grave sin egen grav? La oss stoppe et øyeblikk ved den "mobile fisker". Hvor mobil var han egentlig i denne aller første omstillingsfasen? Flere forhold begrenset mobiliteten. For det første var motorene små - så sent som i 1920 var gjennomsnittsstørrelsen bare 13 HK. Farten på båtene ble tilsvarende lav, under gunstige forhold gjorde en seilbåt større fart. For det andre: Motorbåtfiskerne var fortsatt avhengig av rorbua både som bosted for mannskapet og som arbeidssted for "landkarran", dvs. lineegnere og garnbøtere. På kort sikt risikerte derfor ikke væreieren den store masseforflyttingen fra vær til vær.

Faren for å miste kontrollen var ikke overhengende i disse første årene. Så har væreierne her ute - slik Jan Vea antyder - kanskje nettopp valgt det kortsiktige utgangspunktet og funnet ut at de var best tjent med å spille på lag med en uunngåelig utvikling istedet for å kjempe mot den, og dermed høste profitten så lenge det var noe å høste. At det nettopp i disse årene slo til med et rikt vestlofotfiske som ga gode penger i væreierkassene, har utvilsomt vært en medvirkende årsak til væreiernes veivalg.

Drømmen om å bli motorbåteier..... uten penger.....
De tre motorbåtene som fantes på øyene her lengst ute i Lofoten i 1907 vakte nok en viss oppsikt - og det kan hende at en og annen ung husmannsglunt - kanskje skårunge og førstereisgutt på lofothavet - drømte om engang å bli eier av en motorbåt. "Lykken" skulle båten hete... eller kanskje "Prøven"... nei, han ville kalle opp ho mamma... "Henrikka". Og kan hende var det nettop denne ungglunten som 10-15 år senere satte seg ned ved kjøkkenbordet og skrev en søknad til "Det eldre Havfiskefondet" om lån til motorbåtkjøp. I så fall skulle han få erfare at det ikke var en helt enkel sak.

Riktignok var dette fondet opprettet for å hjelpe ubemidlede og fattige fiskere, men fondet stilte likevel krav om kommunale garantier for lånene. Og hos ordføreren fikk vår fisker vite at kommunen på sin side krevde "bedrestilte kausjonister" for å garantere. Det hørtes vrient. Kanskje banklån var enklere? Han visste om en kar som hadde fått det, men denne karen kunne fortelle at banken også krevde kausjonister, og i tillegg tok den pant i båt, hus og heim. Han hadde ikke hus og heim, vår unge fisker. For noen år siden hadde naboen skaffet seg motor, han hadde fått kreditt hos motorfabrikken.

I mangel av rike onkler
Det var ikke helt uvanlig i de første "motoriseringsårene" at motorfabrikkene - ivrige etter å selge - tilbød både ordinære lån og leiekontrakter på visse vilkår. Men ordningen ble kortvarig, vår venn fikk nei. Og siden han heller ikke hadde "rike onkler" som kunne kausjonere, endte det med at han en dag sto på væreierens kontor, tvinnet lua mellom hendene og ba om kausjon for kommunegarantien og samtidig om lån til den egenkapitalen som måtte til for å fullfinansiere båtkjøpet.

Mange kom til væreiernes kontor i samme ærend som vår "ubemidlede". Hvor mange vet vi ikke - heller ikke hvor mange som fikk nei. Men ut fra ulike kilder vet vi at mange også fikk ja. Ofte - svært ofte - stilte væreierne krav om motytelser. Det kunne være at fiskeren måtte forplikte seg til å levere fangsten sin til væreieren, eller det langt strengere kravet om at væreieren ville ha part i båten. Det siste var helt vanlig, og innebar at væreieren kunne ha en betydelig styring med drifta.

Skipper på egen skøyte
Han fikk ja, fiskeren vår, og etter at alle nåløyer var passert sto han så som skipper på sin skøyte eller kutter - en av de 140 motorbåtene som var heimehørende i Flakstad og Moskenes rundt 1920. Og da drømte han nok om den dagen han skulle bli i stand til å kjøpe ut væreierens part og bli uavhengig eneeier. Kanskje ble han en gammel mann før han nådde målet, kanskje nådde han det aldri. I verste fall gikk kan hende båten på tvangsauksjon i mellomkrigsårene. I krisetida fram til midten av 1930-årene ble det stadig mer problematisk å skaffe penger til båtkjøp. Bankene strammet inn lånevilkårene. Statens Fiskarbank, som i 1919 avløste havfiskefondet, ytet bare 40% av totalkostnadene i lån. For mange fiskere ble drømmen om egen båt aldri mer enn drøm.

Men noen søkte nye utveier, og nettopp i disse årene ble det mer og mer vanlig at flere fiskere slo seg sammen om å investere i båt - som regel med en av væreierne her ute som medspiller. Særlig utbredt ble dette lengst vest i regionen. Nevnes skal det også at det alt i 1915 ble stiftet en egen assuranseforening i Vestlofoten. Foreningen fikk etterhvert såvidt god økonomi at den fra slutten av 1920-årene kunne tilby pantelån med lav rente til nyanskaffelser eller ombygging. Særlig Mosk-enesfiskerne benyttet seg av dette.

"Nygaardsvoldbåter"
I 1935 fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakten med Johan Nygaardsvold som statsminister. Som et ledd i regjeringens sosiale profil kom ordningen med at staten ytet "krisetilskudd" til båtkjøp. Vilkårene var at bare aktive fiskere i partssammenslutning - eller som samvirkelag var tilskuddsberettiget. Interessen for denne finansieringsordningen synes å ha vært liten i vår region. Bare noen få statsbåter, eller "Nygaardsvold-båter" som de gjerne ble kalt, kom til Vest-Lofoten. Man kan spørre hvorfor? Kanskje ligger svaret nettopp i lånevilkårene som utelukket væreierne som ikke-aktive fiskere å ha part i båtene. Og samvirketanken kom aldri til å få stor gjenomslagskraft i vårt distrikt, motarbeidet som den ble av væreierne.

Årene gikk. Det kom i gang kurs for motorpassere. Moto-rene ble større og mer drifts-sikre. Større ble også båtene. Og en dag dukket den første motorbåten med styrhus opp på fiskefeltet... "saufjøs", gapskrattet noen. Det fortelles med krav på sannhet at noen unge spøkefugler i et fiskevær - i ly av nattemørket - så sitt snitt til å legge torv på styrhustaket for riktig å understreke det forsmedelige i "bønder på havet..." Folkfliren lå på lur - som den så ofte gjør overfor det som er nytt og uvant.

Om en unggutt på lofothavet etter 1945 skulle fått øye på en åpen nordlandsbåt under seil - det er lite trolig - da ville han kanskje tenkt: "Det skull' ha vor artig å kunna seggel... han bess'far kunn det..."

Tilbake til sidetoppen

Storbåthallaren

Fem kilometer sør for Napp ligger en hallar i ulendt terreng. Hallaren er et mektig overheng, ca 70 meter langt, dybden er 22 meter. Ytterst under taket er høyden 9 meter, innerst må en krype på alle fire. Storbåthallaren er navnet på denne eldste steinalderboplassen vi kjenner til i Lofoten og Vesterålen. Navnet har stedet fått fordi folk helt opp til våre dager har brukt hallaren til å ha større båter, dorryer, i opplag.

Sensasjonelt funn
Det var Lofotens egen "arkeologiske oppdager", Kåre Ringstad, som fant steinalderboplassen i 1967. Funnet var svært viktig. For første gang kunne man få dypere innsikt i hvordan menneskelivet i steinalderen hadde vært her i Nord.

Ringstad var på båttur med familien sin, på fisketur i Nappstraumen. De skulle koke kaffe og gikk i land på et godt sted. Etter kaffepausen så Ringstad seg som vanlig om, studerte naturen, så et interessant bergheng - og gikk rett på steinalderboplassen. Da han dro hjem, var hodet fullt av tanker, og ryggsekken fyllt av menneskebein.
Tromsø museum ble kontaktet. I årene 1969-71 ble utgravingene gjennomført under ledelse av arkeolog Astrid Utne.

Livet i hallaren
Inne i hallaren er det god ly for været, og her viste det seg å ligge tykke avfallsdunger fra steinaldermenneskenes liv og levnet. Av avfallsdungene kan vi "lese" interessant historie som går nærmere 6000 år tilbake, fra den gang havet stod ca seks meter høyere enn idag. Gjenstandsmaterialet var redskaper til fiske som fiskekroker, harpunspisser og fiske-søkker. Andre funn var spyd- og pilspisser, kniver, økser og meisler av skifer, bryner og slipesteiner. Red-skapene ble nok brukt til båtbygging, brenselsanking, jakt, fiske og partering.

Beinnåler (prener) og potte-skår av asbestkeramikk kan fortelle om arbeid "innomhus", om søm av klær, telt og skinnbåter, og om matoppbevaring og matlaging. Slike funn viser at Storbåthallaren ikke bare var en fangststasjon, men at folk også bodde her over lengre perioder. Vi kan se storfamilien for oss: Mennene satt og sydde grove skinn-kapper, mens kvinnene så i snarene etter fugl eller gikk samlet i oterjakt.

Spiseseddel
"Fortell meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er." Måltidsrester etter steinalderfolket vitner om en spennende og rikholdig meny: Steinalderfolket spiste mye fisk, her var beinrester etter torsk, lange, sei, kveite og brosme. Skjell og strandsnegler stod også på spiseseddelen. I måltidsrestene fantes det bein etter 16 dyrearter og hele 37 arter fugl, måse og den nå utdødde geirfuglen var de vanligste fuglerettene. Fra pattedyr var det rester etter sel, rev, villrein og oter.

Overraskende nok fortalte beinrester om middager bestående av skogsdyr som hjort og bever. Høyst uventet var det å finne bein etter både storfe og småfe som sau eller geit. Ingen hadde regnet med fehold i Lofoten for 3-4000 år siden. Rester etter planteføde fantes det ikke, det skyldes at dette nedbrytes raskere - og at det spises opp! Storfamilien i hallaren sanket nok både bær, urter og røtter som bruktes til "desserter" og til å krydre fisken og kjøttet.

Stridsøks og gravfunn
Et av funnene er spesielt interessant, det er rester etter ei stridsøks av en sort som var vanlig blant februkerne i sør- og mellomskandinavia ca 5000 år tilbake. Brukte steinalderfolket stridsøksa til forsvar eller til angrep?
Gravfunn fra steinalderen er svært sjeldent. I Storbåthall-aren fant arkeologene ei kvinnegrav med et helt skjelett, kvinnen fikk navnet Olga. Menneskeknokler etter flere personer lå flere steder i hallaren. Det er vanskelig å avgjøre om disse begravelsene har sammenheng med steinalderbosetningen eller om stedet i seinere tid har vært brukt til gravplass.

Tilbake til sidetoppen

Moskenesøy
– storslåtte fjell og malstrøm

Moskenesøy er majestetisk. I naturen på denne øya blir mennesket lite. Moskstraumen - en av verdens sterkeste hav-strømmer - er nærmeste nabo. Øya er fjellklatrernes og geologenes eldorado. Fjellene stiger rett opp fra havflata, ved fjellfoten har en rekke fiskevær klort seg fast.
Tradisjonelle fiskevær som Hamnøy, Reine, Moskenes, Sørvågen, Tind og Å ligger på rad og rekke på innersida av øya. På Å har Lofotveien sin endeholdeplass. Inne i vakre Reinefjorden ligger tre små veiløse fjordbygder hvor kombinasjonen jordbruk og fiske til dels holdes i hevd.

Fra fjellslåtter og hvalfangst til turisme?
I Moskenes kommune er det lite dyrkbar jord, men utslåtter i fjellene har blitt godt nyttet, for husdyr hadde de fleste. Her ute har fiskeri vært den dominerende næringen. Reine er hovedsete for hval- og sel-fangstorganisasjonen "Høge Nord Alliansen" og stedet har flest hvalfangstkonsesjoner i landet. I flere generasjoner har hvalfangsten pågått. I senere år har lakseoppdrett og turisme fått stadig større betydning.

Fram til ca 1950 lå det flere småbygder vest for Å og rundt Lofotodden. Fraflyt-tingen ble fullført i 1951 da de første statlige fraflyttings-bidragene ble gitt til yttersi-bygdene Hell og Refsvika.

Tilbake til sidetoppen

Torsk, telegraf og telefon
Norsk Telemuseums Samlinger, Sørvågen

Sørvågen telegrafstasjon og Sørvågen radio gjennom 135 år
Vi kan gjerne undres over at det i vårt steinete langstrakte land i Europas utkant kan tilbys teletjenester av fremste klasse. Og mange vil spørre seg hvorfor det på Sørvågen vest i Lofoten - i utkant-Norges kanskje mest ville og forrevne klippelandskap, ble skrevet særdeles viktige kapitler i norsk og europeisk telehistorie.

Eller - kan nettopp denne utilgjengelige naturen forklare hvorfor Norge idag er blant de fremste i verden innen teleteknisk utvikling ?

Sørvågen telegrafstasjon og Sørvågen Radio har fått stor oppmerksomhet gjennom vår 150 år lange "tele-historie".

Hvorfor Lofoten - hvorfor Sørvågen?
Hver vinter ble det fisket for millioner av kroner i Lofoten. Lofotfisket var en av landets aller viktigste virksomheter. Telegraf og telefon i Lofoten ville øke landets inntekter, mente man.
Myndighetene investerte derfor i utbygging av telegraflinjer i Lofoten fra 1860.

Ville fjell og strie havstrømmer hindret forlengelse av linjene fra Sørvågen til Røst, Værøy og Lofotodden. Stedet Sørvågen ble derfor valgt til utprøving av flere nye oppfinnelser.

Norges første fiskeritelegraf - 1861
Året er 1859. Generalpostdir-ektør Motzfeldt skrev i sin beretning om Lofotfisket at utbyttet ville ha blitt 25% større om telegrafledningen hadde blitt lagt ut til fiskeværene.
Stortinget bevilget penger til en egen telegraflinje for Lofoten. I 1861 stod Lofot-linja ferdig - sjøkabler og landlinjer på 170 km utgjorde landets første telegraflinje utenom hovedtelenettet. Ni fiskevær hadde nå fått telegrafisk forbindelse med hverandre i lofotsesongen:
Skrova, Brettesnes, Svolvær, Ørsvåg (flyttet til Kabelvåg i 1862), Henningsvær, Steine, Ballstad, Reine og Sørvågen. Stasjonene holdt åpent bare under Lofotfisket, fra januartil april. I 1868 ble Lofotlinja knyttet til hovednettet for Norge og fra 1873 holdt Sørvågen telegrafstasjon åpent hele året.
Dette økte utbyttet av lofotfisket for både fiskere, handelsmenn og staten, og det skapte mange nye arbeidsplasser i fiskeværene.

Nå kunne en hurtig få dirigert agnbåtene dit det var mest behov for dem, sende ut nyheter om hvor fisket var best og varsle om storm og uvær før det var for sent.

Nord-Europas første trådløse telegraf - 1906
" Stanga var 50 meter høy. En av arbeiderne klatret opp og la seg flat på magen oppe på toppen av den. Det kan jeg godt huske. Vi stod med hjertet i halsen", - fortalte gamle Hjørdis Lie på Sørvågen.
Vi har gjort et sprang fram til 1903. På Lillehaugen nede på Sørvågen var det reist en høy skjøtet granmast - avstivet med 28 barduner. Liknende master var satt opp på Værøy og Røst. Verdens andre faste trådløse gnisttelegrafstasjon ble bygget opp for prøvedrift.
Skulle det lykkes å telegrafere over den fryktede Mosk-straumen uten å legge ned en eneste sjøkabel?
Fire år tidligere, i 1899,
eksperimenterte italieneren Marconi med trådløs telegrafering over Den engelske kanal.
Fiskerne og væreierne i Vest-Lofoten forstod med en gang hvilken betydning "den trådløse" kunne få for fisket.

Glede på Røst - og en lang rotur
I 1902 fikk Sørvågen besøk av en ingeniør fra telegrafstyret, Hermod Petersen. Han overnattet hos væreier Nils Arntzen, vurderte forholdene og forlot stedet i visshet om at det gikk an å sette Røst og Værøy i trådløs forbindelse med Sørvågen, det vil si med Lofoten og landet forøvrig. Stortinget bevilget 15.000 kr til prøvedriften.
Prøvene i 1903 gikk over all forventning. Det fortelles at en mann rodde fra Røst til Sørvågen, 60 km gjennom farlig farvann, med den gledelige nyheten: Signalene fra Sørvågen hadde passert de fryktede lofotfjellene, krysset malstrømmen og blitt oppfanget på Røst.

Den 1. mai 1906 kunne den trådløse forbindelsen fra Sørvågen til Røst åpnes - Nord-Europas første trådløse gnisttelegraf. Italienerne fikk sin året før, men Sørvågen kom i alle fall som nummer to på verdensstatistikken.

Uvær og krig - mastene et av de svake ledd
Allerede før gnisttelegrafen ble offisielt åpnet, ble mastene skadet av uværet. Toppen på Røst masta blåste ned den 6. feb. 1906. Den 8. mars knakk den på nytt, og den 11. april blåste toppen av masta på Sørvågen. Den nye jernmasta på Sørvågen, reist i 1914, blåste ned i 1925.
Under 2. verdenskrig var Sørvågen Radio et meget viktig ledd i tyskernes sambandsnett. 2. juledag 1941 ble masta sprengt av engelske commandosoldater under Lofotraidet.

Den tyske keiser - kontakt med skip i sjøen - 1908
"Jeg kan huske keiser Wilhelms skip "Hohenzol-lern" lå utenfor her. Vi ungene var så spente. Vi gikk opp på haugen og så en liten båt komme inn med telegram", fortalte Hjørdis Lie.

Betjeningen på "telegrafen" satset alt for å yte keiseren den beste service, men forgjeves.
Telegrafbestyrer Øwre noterte dette i telegramprotokollen:
15. juli 1906 : " - - - har fått ekstrahjelp i dag (i) anledning tyske keisers reise sydover .... ikke forstyrr Sørvågens mulig forekommende korrespondanse med skipet".
16. juli 1906: " I går hørtes tegn fra skipet....ekspederte en del telegrammer....Nettets tilstand her og den lave mast vanskeliggjorde i høy grad innstillingene. Beklager at dette kan gi uriktig inntrykk av såvel anlegg som betjening".
12. juli 1907: " Fra kl. 6 i morges til 10.15 anroptes "Hohenzollern" uten å bli hørt.
Fra skipet hørtes 10 ganger anrop av Sørvågen og 2 ganger av Røst".
Sørvågen oppnådde altså ikke kontakt med keiserskipet. Dette var en skam for det unge Norge.
Keiseren innledet ikke bare den tyske turiststrømmen til Lofoten. Vi kan nok også takke ham for at telegrafen på Sørvågen allerede den 1. juli 1908 ble åpnet for kontakt med skip i sjøen, den første i sitt slag i Norge.

Trafikken øker
Telegrafen ble stadig viktigere for fiskeriene. Under Lofot-fisket omkring 1910 kunne det på Sørvågen bli ekspedert over 500 telegrammer på ett døgn.
Utenom Lofotsesongen var trafikken selvsagt atskillig mindre.
Stasjonsbygningen nede på Sørvågen ble fort for liten. Men i 1914 kunne telegrafbestyrer Thorleif Johannessen ta med familie og alt utstyr og flytte inn i et nytt, pent telegrafbygg et par hundre meter ovenfor den gamle stasjonen.

Trådløs telefon til Hell og Malstrømmen - 1928
Televerket skaffet seg de første apparater for trådløs telefoni (radiotelefoni) i 1919.
Linjetelefonen fikk nå en konkurrent - slik linjetelegrafen hadde fått da gnisttelegrafen (trådløs telegraf) kom.
Norges første radiotelefonistasjon ble også lagt i tilknytning til Sørvågen Radio.
Lofotodden radiotelefonistasjon på Helle korresponderte med Sørvågen fra 1928. Noen få år etter fikk Værøy liknende samband med Sørvågen.

Ja, det er i sannhet skrevet telegrafhistorie på Sørvågen. Det er vemodig at man i 1977-78 måtte gå til det skritt å automatisere stasjonen og legge ned Sørvågen Radio. De fire telegrafbygningene som ble nyttet fra 1861 fram til idag, står fortsatt og er i rimelig god forfatning. - også den 70 meter høge radiomasta. Folket vest i Lofoten setter pris på lysene fra denne i mørke høst- og vinterkvelder.

Som del av Norsk Telemuseum blir Teletekniske Samlinger, Sørvågen, åpnet i mai 1996. Museet vil gi et godt inntrykk av hvordan telegraf, telefon og radio utviklet seg her i landet.

Museet er lagt til det gamle telebygget fra 1914, like ved hovedvegen E 10.
Utstillingene blir særlig knyttet til disse viktige merkeårene i Lofotens og Norges telehistorie:

  • Norges første fiskeritelegraf, Lofotlinja 1861
  • Nord-Europas første faste trådløse telegraf, 1906
  • Norges første faste skipstelegraf, 1908
  • Norges første faste trådløse telefon (radiotelefon), 1928
  • Norges første faste radiolinjesamband, 1946.

Tilbake til sidetoppen

Livet i fiskeværet

I dag tar vi bakveien, eller "kjøkkeninngangen", inn i fiskeværet Å. Egentlig bør vi ankomme fra sjøsiden, da viser fiskeværet seg fra sin "beste" side. Bygningenes plassering er nemlig fra den tida da havet var "veien" og ferdselsåre. Velkommen til Norsk Fiskeværsmuseum på Å! Her kan du få innblikk i hvordan livet i et fiskevær var både for de fastboende og for de tilreisende fiskerne. Gå rundt i fiskeværet, se innom husene - og tenk deg tilbake.

Å - for et sted!
Å - året 1896. Livet var ikke likt for tjenestejenta Gjertine Hansdatter og væreierens datter Ingrid, men begges liv hører med i "livet i fiskeværet". Alle 33 bygninger i fiskeværet Å har sin plass i "puslespillet". Her er bolighus for væreier- og fiskerfamilier. I rorbuene bodde tilreisende fiskere under lofotfisket. I bakeriet bakte de "det daglige brød". Mat ble oppbevart tørt og trygt i gårdens stabbur. Det var dyr i fjøs og hønsehus, og dyra gav melk, egg, kjøtt og ull. På låven var fôret til husdyrene. Her sto det også redskaper og kjøretøy som slede og vogner.

Uthus og skjåer inneholdt diverse arbeidsredskaper, og i vedskjåen var en mann i konstant arbeid med å sørge for brensel. I det store gode båtnaustet sto og hang det båter på rad og rekke. Smeden i smia smidde og reparerte verktøy til arbeidet både i fiskeri og i gårdsdrift. Butikken leverte varer av alle slag - mat, klær og redskaper. Brygger, kaianlegg og trandamperi var bygget for å ta imot og foredle fiskefangstene. Post- og ekspedi-sjonskontorer formidlet kontakt og forretninger ut av fiskeværet. Et bedehus hørte også med i bildet, for ei folkelig gudstru hadde en naturlige plass hos folket i fiskeværet.
Om det jordiske liv skulle gå videre, måtte folket på Å bruke av det naturen ga; bær i bærmark, fisk i ferskvann og grønt saftig fôr fra fjellene. Men aller mest var livet der knyttet opp til lofotfisket og rikdommen i havet.

Væreiere og husmenn
I 1896 var det to væreiere på Å. Det var familien Nilsen i "Hennumgården" og familien Ellingsen i det som i dag kalles for "Hovedbygningen". De bodde kloss ved hverandre, og det kunne de tåle, for det var det beste forhold mellom familiene. Væreierhistorien er lett å se på Å. Det er litt vanskeligere å finne historien til fiskerfamiliene, selv om de var i flertall. I år 1900 forteller folketellingen at det bodde 94 personer på Å. 10 var av væreierfamiliene. 18 personer var tjenere, hvor kun en var i tjeneste hos en fiskerfamilie. 3 personer var i "midlertidig" arbeid hos Ellingsen. 63 personer var fiskerfamilier og husmenn. Husmannsfamiliene eide ikke jord, men måtte leie husgrunn, slåtte- og beiterettigheter av væreierne. Betalingen var arbeidsplikt, oftest i slåttarbeidet om sommeren.

Væreier Ellingsen hadde stor gård med to hester, ti storfe og flere titalls sauer. Fiskerfami-lienes husdyrbesetning var helst ei ku og 5-6 vinterfødde sauer. Alle dyrene trengte fôr som ble slått inne i Å-dalen og oppe i de bratte fjellene over Å. Hver minste lille grønne flekk var verdifull på den brattlendte fjelløya Moskenesøy.

Sen-empire og typehus
Væreiergårdene er begge bygd på 1860-tallet og dominerer i bildet av fiskeværet. Ellingsens hovedhus ble kraftig påbygd på 1890-tallet og fikk da sen-empirestil. Oppe på Bekkhaugen står huset som i 1909 ble bygd i tre stilarter; sveitser- og jugendstil fra mellomeuropa i kombinasjon med nordisk dragestil.

Husene er gode bilder på forholdet mellom væreier og bygdefolk, for det var forskjell på folk både når det gjaldt rikdom, makt og ikke minst valgfrihet. Væreierbarna var de eneste som reiste bort og fikk utdannelse. Barna i fiskerfamiliene på Å gjorde som foreldrene gjorde - de ble fiskere og husmødre. Ved museet står det ei husmannsstue som fikk "ansiktsløfting" på 1950-tallet. Stua viser hvordan den vanlige mann og kvinne levde i sin hverdag. Etter andre verdenskrig vokste velferden. Folk ville bo bedre enn de små og trange boligene kunne tilby, og de gamle husene ble bygd inn i "nye" typehus. Spor av det gamle kan en se flere steder.

Ansiktet utad
Hovedhusene til væreieren var fiskeværets ansikt utad. Hos de bedrestilte var det velpleide hager med lysthus og fremmede trær, busker og vekster. Hennum-hagen på Å var kjent og ble til og med omtalt i et ukeblad som "et lille stykke fortryllende Eden". Hovedbygningen var oftest hvitmalt, i alle fall fasaden ned mot havna. Baksiden var det ikke så farlig med, den kunne være både upanelt og malt med billig rød- eller okergul maling. Hvitt var den dyreste fargen, og den signaliserte velstand. På Å er dette synlig i den hvitmalte Gammelgården "Bestefarstua" ved bakeriet - her er bakveggen opp mot stabburet rødmalt.

Væreierfamilien
Fem generasjoner Ellingsen har bodd på Å, men det startet lenge før. Vi tar fatt i handelsmannen på Å som het Maas. Han hadde en pleiedatter, Margrethe Sophie Kibsgaard (d. 1881), som i 1843 giftet seg med jektestyrmann Johan Ellingsen (1812-1900).
Margrethe fødte ti barn, men rikdommen styrte ikke over sykdom og død, og kun tre av barna vokste opp. Årene 1830 til 1880 var de nordnorske handelsstedenes storhetstid.
Handelen blomstret, fiskeprisene var gode, og fiskeværene vokste. På Å fortsatte veksten flere tiår inn på 1900-tallet. Økonomisk oppgang hang sammen med at fiskeoppkjøperne, som væreier Ellingsen, fikk lisens for selv å eksportere fisken som var ferdig for salg.

Året 1896
Margrethes og Johans sønn Christen Peder, kalt C.P., overtok firmaledelsen i 1876. Kona, Henriette Mathilde fra Trondheim, satte syv barn til verden. De to ektefellene hadde hvert sitt arbeidsområde innenfor firma "Handelshuset Ellingsen, Å". C.P.'s hovedansvar var handel. Det innebar kjøp og eksport av fisk, rogn og tran, butikkhandel, dampskipsekspedisjon samt poståpneri. Hjulene ble holdt i gang av arbeidsfolk som handelsbetjent og fullmektig, baker, smed, snekkere og kaiarbeidere. Det var ikke mindre arbeid på Fruen i huset. Hun administrerte et stort hushold med guvernante, barnepike, kokke, husjomfru, stuepike, mellempike, budeie og drenger. I tillegg var det stadig overnattingsgjester i gården, for tradisjonelt var væreieren gjestgiver i fiskeværet. Under lofotfisket hadde Ellingsen-gården 40 oppredde senger. Gårdsbruket var stort og overoppsynet med dette krevde dem begge. Det var også drenger og budeier som tok seg av det daglige arbeidet.

Vinter og lofotfiske
Livet har alltid vært friskt og spennende under vinterfisket. Været varierer fra grufull storm til de klareste soldager med intens-blå himmel. Båter drar inn og ut fra fangstfeltet og leverer til kais. Folk roper og ler, og måsen er ellevill over alt godt som blir kastet i havet. Lukta er ei blanding av tjære og fisk som blander seg med en fristende lukt av mengder med nybakt brød fra bakeriet. I 1896 rodde hele 32.280 brødsultne lofotfiskere for forskjellige fiskevær.

Bakeren, som flyttet til Å under vinterfisket, hadde nok å gjøre, for Å var et populært rorvær og hadde sin andel av fiskerne.

Fiskerne og rorbuliv
De tilreisende fiskerne på Å kom hovedsaklig fra Beiarn og Salten. De kom år på år og ble etterhvert godt kjent med folk og forhold. Fiskeværene flommet over av mannfolk, og jentene følte seg svært så ettertraktet. Utover høsten hadde mennene sett over fiskeredskap og båt. Midt i januar forlot de heimene sine og satte båtstevnen mot Lofoten.

Ellingsen hadde bygd mange nye rorbuer og kunne i 1896 huse 300 mann. Det var trangt om plassen når det bodde 10 - 12 mann, eller to båtlag i hver bu. To-tre mannfolk delte seng. I burommet foregikk alt. Her hang dyvåte klær til tørk, her foregikk arbeid som garnbøting og lineegning, og her ble maten også laget!

Slåssing og ufred? Jo, det var da det - de kunne vel gå hverandre litt på nervene, men oftest var det godt samhold mellom dem. Fiskerne brukte tid og krefter på en arbeidsdag som begynte i mørket i 04.00-05.00-tida. Utrorssignalet, ei lykt eller et flagg, ble heist kl. 06.00. Fiskerne kappseilte og kapprodde ut for å sette bruket og hale inn fangsten.

Etter en lang dag på havet, sløyde de fangsten klar for salg til henging eller salting. Ofte var det seine kvelden før de var i rorbua igjen.

Lofotkista og utrusting
Fiskerkoner, tjenestejenter, søstre og mødre langs Norges kyst fra Finnmark til Vestlandet, brukte høstmånedene til forberedelser. Menn og sønner skulle delta i lofotfisket og reiste bort for flere måneder. De måtte ha ei velfylt lofotkiste for verdens største fiskeri var også en av verdens hardeste arbeidsplasser. Kvinnene bakte i september. Bakstekoner gikk mellom husene og hjalp til med å bake lefser og det holdbare flatbrødet. I oktober foregikk det slakting og opplaging av kjøtt- mat for ett helt år. Kjøttet skulle videreforedles, saltes eller tørkes. Det beste tørka- og saltkjøttet ble lagt ned i lofotkista.

Lofotkista var livsviktig. Kvinnene pakket den med kjærlighet, omhu og klokskap - de syntes det var ei god investering... Det var ikke lite et voksent mannfolk trengte av mat og klær under hardt fysisk arbeid i den kaldeste tida av året. Ullklærne var livsviktige i kyststrøk. Kysthusflid handlet stort sett om å produsere ullklær til familien - og til mannfolkene spesielt. Ulla, som den gamle utgangersauen felte, hadde nemlig samme effekt som Gore-Tex-plagg idag: Vannet prellet av, og når sjyvottene likevel ble våte etter ei stund, så holdt de likevel lenge på varmen. Med havet som arbeidsplass var ullklær derfor en nødvendighet. Kvinnene brukte like mange arbeidsdager på å skaffe fram utrustinga som mennene brukte på selve lofotfisket!

De fastboende
Kvinnfolkene i fiskeværet pakket ikke ei lofotkiste, men det manglet likevel ikke på forberedelser når det gjaldt mat og ullklær. De arbeidet med hus, heim, fjøs, barn og mannfolk. De tok seg av alle som trengte mat og pleie. I tillegg deltok de i arbeidet med fisket både før og etter at fisken kom til kai. De "egna lina" (satte agn på liner) eller så sperret de fisken ved å binde to og to fisker sammen ved sporden slik at de kunne henges til tørk på hjellene. Under lofotfisket kunne kvinn-folkene tjene penger på å vaske klær for tilreisende båtlag. Det var væreieren som bestemte om de også kunne ta inn losjerende fiskere.
Losjering hadde væreieren enerett på. Var været godt, hendte det at kvinnene rodde ut mellom fiskebåtene og solgte vafler og kaker til sultne fiskere!

Barna måtte arbeide og tok mye ansvar i heimen med å passe på mindre søsken, bære vann og lage mat. I tillegg arbeidet de på kaia med å skjæ-re torsketunger og å "tre feskhau" - der flere fiskehoder blir tredd på et snøre og hengt slik til tørk. Fiskarbeidet gav lønn i klingende mynt, det andre arbeidet ble belønnet med skryt fra de voksne og godord fra fornøyde foreldre.

De åpne båters tid
Å har ingen naturlig god havn, men det gikk bra mens det fremdeles var de åpne båters tid: Nordlandsbåter av forskjellig størrelse lå i den lille bukta "leira" foran båtnaustet. Her lå fembøringen, åttringen, firroringen og nedover til den minste "færingen" - en toromsbåt. Kjøpfartøyer - galeaser og jekter - kom langveisfra for å salte fisk. Dampbåter lå utenfor fiskeværet for å selge agn til linefiske. I 1896 var motor i båtene ukjent, folk hadde akkurat blitt vant med dampbåten som fraktebåt for tunggods og reisende langs kysten. Fra året 1890 hadde Å fått fast damp-skipsanløp og var ekspedisjonssted. Et nytt innslag i fiskeværet var derfor at mange av de tilreisende fiskerne kom med "dampen", eller lokalt sagt: Med "lokalen" til Å.
Men da som nå: det var fangsten alle brydde seg om, det var den de skulle tjene penger på. Væreierdatteren Ingrid var 13 år i 1896. Hun skriver at spenningen dirret i luften: "- alle vi landkrabber stod omkring på haugene når båtene kom seilende inn fra havet, for å se om de lå tungt i sjøen." Var resultatet dårlig, sank alles humør, og det ble en dyster stemning i fiskeværet. Noe annet var det når alle båter kom tunglastet i land. Da ble det "uvant liv rundt alle kaier og brygger. Folk sprang, ropte, lo og gestikulerte - fisken var kommen."

Året 1896 var det ikke spesielt godt resultat. 18.000.000 stykker fisk endte den samlede lofotfangsten på. Året før, i 1895, var resultatet fenomenalt, på hele 38.600.000. Men fisket er usikkert, spennende og nervepirrende. Drømmen om storvarpet er alltid tilstede.

12. juni - fiskhentardag
Rett over påske var lofotfisket over, fiskerne reiste hjem og den hektiske stemningen var borte. Fisken, "pengene", hang på hjell og tørket fram mot 12. juni og "fiskhentar dag". Jekta, det sagnomsuste nordnorske fraktfartøyet, lå på havna og var klar til å ta sin del av jobben. På slutten av 1800-tallet var det jekta "Lydia av Aa" som duvet for fulle seil over Vestfjorden med Bergen som mål. Den var lastet med fisk, rogn og tran for utskiping til markedene nede i Europa. I bytte med fisken førte jekta nordover varer som mel, korn, salt, sukker, parafin og redskaper. Fiskeprisene var derfor svært viktige for alle. Mange av nødsårene i Nord-Norge skyldtes dårlige fiskepriser og høye kornpriser. Sammen med elendig lofotfiske var dette reine kata-strofen.

Den gamle dikterprest Petter Dass fra Alstadhaug satte ord på situasjonen:

Skuld' Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled' vist Jægterne tomme.

Tilbake til sidetoppen

Hulemaleriene i Refsvika

Midt på 1980-tallet var en gruppe arkeologistudenter i Refs-vika på oppdrag for økonomisk kartverk. Sommerværet var fint, og de befant seg inne i den 50 meter høye, 12 meter brede og 115 meter dype Refsvikhula.I lyset fra lommelyktene mot huleveggene trådte tydelige, røde strekfigurer fram. Forbauselsen var stor.

Ikke minst syntes lokalbefolkningen at det var rart at ingen hadde lagt merke til figurene før. Folk hadde bodd i Refsvika helt fram til fraflyttingen i 1950. De hadde ofte vært i hula - eller Kollhellaren - som den heter. Barna brukte å leke der, og var det sommer med uvær og blåst, søkte kyrne seg inn i hula. Kvinnfolkene satt derfor ofte tørt og godt og melket kyrne inne i Kollhellaren. Ingen hadde sett de 21 rødmalte fyrstikk-menneskene som er ca. 30-40 cm høye og fordelt på tre steder inne i hula.

Hvor lyset møter mørket
Fyrstikkmenneskene er malt for omkring 3000 år siden, med maling av rødt pulver, antagelig fra jernoksyd som finnes inne i hula. Figurene er malt på steder hvor hulerommet forgreiner seg til tre ganger. De er malt hvor "livet og døden møtes", der lyset møter mørket. Dette kan bety at hulene har vært brukt under rituelle og religiøse handlinger. Midnattstid, midtsommer, fyller midnattsola hula med gulaktig lys. Var det kanskje i dette lyset steinalderfolket utførte sine ritualer?
I hula "Helvete" i Trenyken på Røst er det funnet samme malte menneskefigurer. Nylig ble det på Sanden på Værøy funnet 8 menneskefigurer i ei stor hule. De samme funnene på flere steder kan vitne om et sterkt religiøst fellesskap i området.

Hulemaleriene - er Moskenes kommunes kulturminne i prosjektet: Fotefar mot nord. Veiviser til historia i Nord-Norge og Namdalen.
Les mer om maleriene i Refsvikhula (Word-dokument).

Tilbake til sidetoppen

Moskstraumen

–- En "Strøm At Vogte Paa"
Lofotoddens nærmeste nabo er Moskstraumen, kjent som en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer i åpent hav. Den går mellom Moskenesøya i nord og noen holmer nord for den ubebodde fjelløya Mosken i sør.
Strømmen er 4-5 kilometer bred og 40-60 meter dyp, og er betydelig grunnere enn havet like utenfor. Tidevannet fyller opp Vestfjorden to ganger i døgnet, og høydeforskjellen på havflata utenfor og innenfor Moskstraumen kan bli opptil 4 meter. Midt mellom flo og fjære skifter strømmen retning, og det er da strømvirvler oppstår med en fart opptil 6 knop.

Ikke noe annet i Lofoten er så behørig beskrevet - og overdrevet - på så mange språk. I 1539 ble Olaus Magnus: Carta Marina utgitt, her er den skrekkelige Moskstrau-men tydelig inntegnet. I 1555 utkom hans verk om det nordiske folks historie i Rom. Strømmen omtales her som en havsvirvel som løper opp og ned på vannet hver dag, og at den sluker store skip og spyr dem så opp igjen! Fogden i området skrev i 1591: "...når strømmen er aller sværest da kand mand see himmelen og solen igjennem bølgerne og bårene fordi de gåe så høie som andre fjelle." Den samme heftige omtale av Moskstrau-men finnes i seinere beskrivelser. Den norske dikterpresten Petter Dass, den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe og den franske forfatter Jules Verne er i samme klasse. Forfatterne beskriver strømmens voldsomme krefter, og Verne omtaler den som verdens farligste havområde. De skriver om en strøm som hyler, som buldrer som bøffelflokker over prærien, skip dras ned og males til pinneved mot havbunnen, store hvaler skråler når de må gi tapt mot malstrømmens virvler, og husene på land rister på grunnmurene!
Folket i yttersi-bygdene Hell og Refsvika bodde nærmest strømmen. De ergret seg over disse overdrivelsene. Selv hadde de først og fremst respekt for kreftene i strømmen - de tilpasset både sitt arbeid og sine reiser etter den. Men likevel tok den år om annet sine ofre.

Strømmen var veldig i sin villskap. Det var spennende underholdning å se på den fra land, og bygdefolket klatret gjerne litt opp i høyden for å få bedre utsyn over strømmen. I dag sier de: "Nei, Mosk-straumen, den va vårres TV, som onga". Tross de voldsomme beskrivelsene av denne malstrømmen, yttersi-folket så på den som ei gullgruve - full av glinsende fiskestimer.

For ytterligere informasjon om Moskstraumen, klikk her:
Malstrømmens hemmelighet
Malstrøm til begjær
Moskstraumen


Tilbake til sidetoppen

Se også boka "En veiviser til Lofotens historie" som er til salgs i butikker, kiosker, på museene og turistinformasjonene og på vår nettbutikk.Ta gjerne kontakt med oss hvis du trenger ytterligere informasjon,

Fiskeværsferie, Lofoten
Turistkontoret i Flakstad og Moskenes,
N-8392 Sørvågen, Lofoten
Tlf.: 76 09 15 99
Fax: 76 09 24 25
Email: tour-off@lofoten-info.no


Back to the Flakstad and Moskenes Home Page.


Copyright: Lofoten Tourist Enterprises AS (LTE), 1997

-->