SUND FISKERIMUSEUM
- MOTORISERINGEN AV FISKEBÅTENE
by Marit Lund Horseide

Det uler hest og høyt fra en tåkelur. Det dunker taktfast fra en Bolinder eller er det en Brunvoll? Det klinger fra ei slegge som slår mot en ambolt. Du er kommet til et “lydrike”. Du er kommet til Sund Fiskerimuseum som en gang ved en trykkfeil ble til Sund Fikserimuseum. Og kanskje er det akkurat det det burde hett, for fikserier, rariteter og kuriositeter er noe av det som særpreger dette museet som ikke er etablert etter prosjektbeskrivelser, plandokumenter og paragrafer. Dette museet er bare blitt til, det men ikke av seg sjøl.

Et museum blir til...
Det var en gang for lenge siden ikke så svært lenge forresten, bare rundt 50 år, at en ung nylært smed satte opp ei lita smia på et lite skjær i fiskeværet Sund. Hvorfor han gjorde det? Det var midt i krigstida. Fiskebåteierne hadde forlengst fått motorer i skøytene og sjarkene sine. Men det var vareknapphet motorer og annet utstyr var dårlig vedlikeholdt. Nedslitte Hein`er hostet og harket. Ombord på “Brottsjø” og “Bølgen” brummet Bolinderne misfornøyd. I vær og vind ute på Vestfjorden fikk Wichman`er vansker, og vinsjer slo seg vrange. Langt mellom verkstedene var det her i Vestlofoten. Den unge smeden så at her var det en jobb å gjøre.

Raskt måtte ting repareres slik at båtene ikke ble liggende i land når skreien sto tett på fiskefeltene. Lite utstyr hadde smeden, men på finurlig vis fikk han fikset det meste han sveiste og skrudde og smurte, en riktig Reodor Felgenreparatør ble han. En trollmann, sa noen. Men ble det museum av denne virksomheten? Det ble det naturligvis ikke. Men gjennom alle improvisasjonene for å få ting til å fungere, utviklet smeden en spesiell interesse for og en spesiell innsikt i teknikk, mekanikk og alskens leamikk. Stor var gleden når han lyktes i å lirke liv i leamikken. Mer og mer opptatt ble han av alt som surret og snurret, tikket og takket.....

Askeladden og den gode hjelperen
I en fiskarheim var han født “med føten i fjærsteinan”, for å bruke hans egne ord. Og i fjæra streifet guttungen omkring. “Jeg fant, jeg fant”, sa han som sin nære slektning Askeladden. Så tok han vare på det han fant. Det kunne saktens bli bruk for en grønn glasskavl, et rustent rør og en blikkboks. Som Askeladden så smeden: Den gode hjelper dukket opp. “Ho var ansatt i Telegrafverket og hadde fast lønn så ho kjøpte elektrisk sveiseapparat tel meg”, fortalte smeden en gang. Og så var de to som fant og fikk og samlet og tok vare på....... For den tid kom etterhvert at de gamle klaffbordene ble båret ut gjennom kjøkkendørene og respatex og teakbordene inn. Kister og kjerner, tretrau og trantrakter og annen “gammel skit” ble kastet ut fra hus og naust og brent på bål. Treroringene råtnet i fjæra.

Askeladden og den gode hjelperen reddet det de kom over. Men museum var det fortsatt ikke. I 1964 kom de over ei gammel forfallen rorbu som de reiv og flytta til Sund. “Lønna fra telegrafverket gikk til spiker”, flirte smeden engang. I rorbua stuvet de inn gammelt husgeråd, taljer og tau, “skrot og skrap”, sa mange. Smia fyltes av verktøy og surrende snurrepiperier... Og slik ble det museum... Snipp, snapp, snute... så var eventyret begynt... Petra og Hans Gjertsen hadde reddet en del av fortida vår...

Nedlagte fiskevær og nye fiskevær
Den eldste båtmotoren i Sund skriver seg fra 1907, den yngste fra 1963. Vi skal gå tilbake til ca. 1905. Det var på den tid motorene gjorde sitt inntog i fiskebåtene og avløste årer og seil. Vi tar neppe for hardt i når vi sier at motoriseringsprosessen revolusjonerte fiskerinæringen på relativt kort tid. Historikeren Jan Vea har gjennom sin forskning gitt en grundig analyse av den strukturendring og forandring som skjedde langs kysten belyst med bl.a. et solid tallmateriale. Ut fra tallenes tale påviser Vea følgende: Mørefiskerne ble pionerer når det gjaldt å ta i bruk den nye teknologien.

Fiskerne i NordNorge “satt på gjerdet” noen år, inntil Troms ble foregangsfylke her nord. Først fra 1914 kom det fart i motoriseringsprosessen i Nordland, og fra da av gikk det raskt, raskest i Vesterålen og seinest på Helgeland og i Salten. Men rundt 1920 var det fortsatt slik at bare godt og vel halvparten av fiskerne i Nordland drev fiske fra motorbåter. På Lofothavet var åpne båter med seil fremdeles et vanlig syn, særlig gjaldt dette båtene fra Helgeland og Salten.

Østre Nesland
Sund var og er et av de større fiskeværene her i Vestlofoten på lik linje med det gamle, tradisjonsrike naboværet Nusfjord. Du burde imidlertid ta en avstikker til en annen type fiskevær til det nedlagte, men godt bevarte bondefiskeværet Østre Nesland som ligger midt mellom “storebrødrene” Sund og Nusfjord. Østre Nesland grodde fram som fiskevær i 1850åra. Tenk deg at du kom til Østre Nesland en vinterdag rundt 192025. Hva ville du se der? På havna lå fiskebåtene tett i tett, eller de var trukket opp i fjæra dersom været var dårlig. Du ville se 1520 rorbuer fulle av fiskere de fleste fra Helgeland. Og du ville se en mengde fiskehjeller. Du kunne stikke innom krambua og kjøpe deg ei eske Tiedemans tobakk. Duften av nystekt brød sivet ut fra det lille bakeriet. Fullt så godt luktet det ikke fra trandamperiet på haugen.

Havneforholdene og utvikling
Tenk deg så at du kom tilbake 30 år senere. Hva ville du da se? Kanskje lå det noen små åpne båter med påhengsmotor på havna. Bare noen få rorbuer sto igjen. Det var langt mellom hjellene. Det luktet verken nystekt brød eller tran. Hva hadde skjedd på disse årene? Svaret får du om du ser ut over havna. Åpent ut mot Vestfjorden ligger den, ubeskyttet mot sørveststormene. Slett ingen god havn, men det var kort vei ut til fiskefeltene og det var viktig når en skulle ta årene fatt for å finne skreien. Og ble været for ille i havna, kunne altså de små motorløse båtene som det ennå var mange av rundt 192025, trekkes opp på land. Men i 1950 var fiskeflåten forlengst motorisert, en og annen åpen båt fantes, men nå med “påhengar”. Havna på Østre Nesland var ikke for motorbåter. Det levende og livlige fiskeværet Østre Nesland ble til et “nedlagt fiskevær.” En epoke var slutt.

Langs Lofotveggen ligger mange nedlagte fiskevær. Men motoriseringen førte også til at nye vær vokste fram. Et godt eksempel er Napp på Flakstadøya. Stedet har ei god havn, men ulempen var at det var langt å ro eller seile ut til fiskefeltene. Først etter motoriseringa ble denne ulempen borte, og stedet vokste raskt til et moderne fiskevær.

Alt nytt vekker motstand
En fisker kom fra verkstedet med nymotoren sin. Nyfikne naboer ville vite hvordan motoren virket. Eieren kunne fortelle at den fungerte godt, det var bare ett problem: “... han svelgte ikke eksosen...” Det viste seg at motoren hadde gått “rangveien”, den tok inn luft gjennom eksosrøret og eksosen ble presset ut gjennom luftinntaket!!! Historien viser at kunnskapene om den nye teknologien ofte var mangelfulle, og rimelig nok fryktet fiskerne at de ikke ville mestre problemene. En smule overtro kunne også blande seg inn i skepsisen, uttrykt i visse ramsalte replikker av typen “motoren e’ ei like stor uløkke i feskarbåten som kvinnfolk, vaffelkak og brunost...”

Kortvarig motorstrid
Den ytterste delen av Vest-lofoten er karakterisert som et foregangsområde i omleggingsprosessen, spesielt gjelder dette Moskenes. Dette kan delvis fortone seg som et paradoks, for den nye teknologien vakte som nevnt atskillig skepsis og motstand her som andre steder. I årene før første verdenskrig raste en intens om enn kortvarig motorstrid. Fiskerne hevdet at de larmende motorene skremte fisken, at motorbåtene ville fiske opp skreien før den kom til gyteplassene og at de gamle nordlandsbåtene ikke var konstruert for motor. Det ble arrangert protestmøter, det ble krevd forbud mot motorbåter under lofotfisket.
Selv Lofotoppsynet var betenkt pekte på uorden på havet og krevde at enkelte felt ble forbeholdt robåtfiskerne. Det siste ble da også gjennomført.

Væreiernes engasjement
Også væreierne var skeptiske. Jan Vea sier at “de stort sett sto på robåtfiskernes side”. Den aldrende Reineværeieren ba i 1908 Stortinget medvirke til at motorbåtdrifta ble innskrenket. Det er ikke vanskelig å forstå væreiernes skepsis. Robåtfiskerne var stedbundne, de kom til væreierens vær ved sesongstart og ble der til sesongslutt. De leide rorbu hos væreieren, de kjøpte sine varer i hans butikk og de leverte sin fisk til han. En motorbåtfisker ville bli en mobil fisker og følgelig en trussel mot væreierens monopolstilling i hans vær. Men truslene til tross, det er likevel et faktum at mange av væreierne her ytterst i Vestlofoten var svært tidlig ute med å skaffe seg egne motorbåter. Da den førnevnte Reineværeieren i 1908 ba Stortinget begrense den nymotens drifta, da hadde hans sønner og kompanjonger allerede skaffet seg to motorbåter som drev garnfiske på lofothavet!! Og væreieren i Nusfjord kom til å bli en aktiv pådriver i omleggingsprosessen.

En “mobil fisker”?
Hvordan skal en forklare disse væreiernes aktive engasjement i en strukturendring som de helt klart fryktet ville frata dem makt og innflytelse? Hvorfor gikk de frivillig inn for å grave sin egen grav? La oss stoppe et øyeblikk ved den “mobile fisker”. Hvor mobil var han egentlig i denne aller første omstillingsfasen? Flere forhold begrenset mobiliteten. For det første var motorene små så sent som i 1920 var gjennomsnittsstørrelsen bare 13 HK. Farten på båtene ble tilsvarende lav, under gunstige forhold gjorde en seilbåt større fart. For det andre: Motorbåtfiskerne var fortsatt avhengig av rorbua både som bosted for mannskapet og som arbeidssted for “landkarran”, dvs. lineegnere og garnbøtere. På kort sikt risikerte derfor ikke væreieren den store masseforflyttingen fra vær til vær.

Faren for å miste kontrollen var ikke overhengende i disse første årene. Så har væreierne her ute slik Jan Vea antyder kanskje nettopp valgt det kortsiktige utgangspunktet og funnet ut at de var best tjent med å spille på lag med en uunngåelig utvikling istedet for å kjempe mot den, og dermed høste profitten så lenge det var noe å høste. At det nettopp i disse årene slo til med et rikt vestlofotfiske som ga gode penger i væreierkassene, har utvilsomt vært en medvirkende årsak til væreiernes veivalg.

Drømmen om å bli motorbåteier..... uten penger.....
De tre motorbåtene som fantes på øyene her lengst ute i Lofoten i 1907 vakte nok en viss oppsikt og det kan hende at en og annen ung husmannsglunt kanskje skårunge og førstereisgutt på lofothavet drømte om engang å bli eier av en motorbåt. “Lykken” skulle båten hete... eller kanskje “Prøven”... nei, han ville kalle opp ho mamma... “Henrikka”. Og kan hende var det nettop denne ungglunten som 1015 år senere satte seg ned ved kjøkkenbordet og skrev en søknad til “Det eldre Havfiskefondet” om lån til motorbåtkjøp. I så fall skulle han få erfare at det ikke var en helt enkel sak.

Riktignok var dette fondet opprettet for å hjelpe ubemidlede og fattige fiskere, men fondet stilte likevel krav om kommunale garantier for lånene. Og hos ordføreren fikk vår fisker vite at kommunen på sin side krevde “bedrestilte kausjonister” for å garantere. Det hørtes vrient. Kanskje banklån var enklere? Han visste om en kar som hadde fått det, men denne karen kunne fortelle at banken også krevde kausjonister, og i tillegg tok den pant i båt, hus og heim. Han hadde ikke hus og heim, vår unge fisker. For noen år siden hadde naboen skaffet seg motor, han hadde fått kreditt hos motorfabrikken.

I mangel av rike onkler
Det var ikke helt uvanlig i de første “motoriseringsårene” at motorfabrikkene ivrige etter å selge tilbød både ordinære lån og leiekontrakter på visse vilkår. Men ordningen ble kortvarig, vår venn fikk nei. Og siden han heller ikke hadde “rike onkler” som kunne kausjonere, endte det med at han en dag sto på væreierens kontor, tvinnet lua mellom hendene og ba om kausjon for kommunegarantien og samtidig om lån til den egenkapitalen som måtte til for å fullfinansiere båtkjøpet.

Mange kom til væreiernes kontor i samme ærend som vår “ubemidlede”. Hvor mange vet vi ikke heller ikke hvor mange som fikk nei. Men ut fra ulike kilder vet vi at mange også fikk ja. Ofte svært ofte stilte væreierne krav om motytelser. Det kunne være at fiskeren måtte forplikte seg til å levere fangsten sin til væreieren, eller det langt strengere kravet om at væreieren ville ha part i båten. Det siste var helt vanlig, og innebar at væreieren kunne ha en betydelig styring med drifta.

Skipper på egen skøyte
Han fikk ja, fiskeren vår, og etter at alle nåløyer var passert sto han så som skipper på sin skøyte eller kutter en av de 140 motorbåtene som var heimehørende i Flakstad og Moskenes rundt 1920. Og da drømte han nok om den dagen han skulle bli i stand til å kjøpe ut væreierens part og bli uavhengig eneeier. Kanskje ble han en gammel mann før han nådde målet, kanskje nådde han det aldri. I verste fall gikk kan hende båten på tvangsauksjon i mellomkrigsårene. I krisetida fram til midten av 1930årene ble det stadig mer problematisk å skaffe penger til båtkjøp. Bankene strammet inn lånevilkårene. Statens Fiskarbank, som i 1919 avløste havfiskefondet, ytet bare 40% av totalkostnadene i lån. For mange fiskere ble drømmen om egen båt aldri mer enn drøm.

Men noen søkte nye utveier, og nettopp i disse årene ble det mer og mer vanlig at flere fiskere slo seg sammen om å investere i båt som regel med en av væreierne her ute som medspiller. Særlig utbredt ble dette lengst vest i regionen. Nevnes skal det også at det alt i 1915 ble stiftet en egen assuranseforening i Vestlofoten. Foreningen fikk etterhvert såvidt god økonomi at den fra slutten av 1920årene kunne tilby pantelån med lav rente til nyanskaffelser eller ombygging. Særlig Moskenesfiskerne benyttet seg av dette.

“Nygaardsvoldbåter”
I 1935 fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakten med Johan Nygaardsvold som statsminister. Som et ledd i regjeringens sosiale profil kom ordningen med at staten ytet “krisetilskudd” til båtkjøp. Vilkårene var at bare aktive fiskere i partssammenslutning eller som samvirkelag var tilskuddsberettiget. Interessen for denne finansieringsordningen synes å ha vært liten i vår region. Bare noen få statsbåter, eller “Nygaardsvoldbåter” som de gjerne ble kalt, kom til VestLofoten. Man kan spørre hvorfor? Kanskje ligger svaret nettopp i lånevilkårene som utelukket væreierne som ikkeaktive fiskere å ha part i båtene. Og samvirketanken kom aldri til å få stor gjenomslagskraft i vårt distrikt, motarbeidet som den ble av væreierne.

Årene gikk. Det kom i gang kurs for motorpassere. Motorene ble større og mer driftssikre. Større ble også båtene. Og en dag dukket den første motorbåten med styrhus opp på fiskefeltet... “saufjøs”, gapskrattet noen. Det fortelles med krav på sannhet at noen unge spøkefugler i et fiskevær i ly av nattemørket så sitt snitt til å legge torv på styrhustaket for riktig å understreke det forsmedelige i “bønder på havet...” Folkfliren lå på lur som den så ofte gjør overfor det som er nytt og uvant.

Om en unggutt på lofothavet etter 1945 skulle fått øye på en åpen nordlandsbåt under seil det er lite trolig da ville han kanskje tenkt: “Det skull’ ha vor artig å kunna seggel... han bess’far kunn det...”