Havet gir, og havet tar ...

by Gro Røde

Havet er en lunefull og farlig arbeidsplass. Nesten hver vinter ”ble noen igjen” der ute. Mange menn fikk en våt grav. I Lofoten finner en flere gravsteiner og bautaer til minne om tragediene på havet. Det var mens man rodde fiske i åpne båter at de store katastrofene inntraff.

11. februar 1849:
Lofot flåten lå ute på feltene da været plutselig endret seg. En nordvestlig storm med orkan i kastene rensket hardt og brutalt. Båtene var sjanseløse. 500 mann skal ha omkommet den dagen.
Mange tusen mistet en ektemann, far, en sønn, en bror, en venn.

Flere år kan nevnes: 31. mars i 1868 druknet 100 mann i storm. I 1893 omkom 119 mann i Lofoten og Vesterålen. I 1938 ble ni båter brukket ned i Vestfjorden. I Lofoten huskes 30. mars 1946. Den 52 fots store fiskeskøyta ”Brattegg” ble knust til pinneved like utenfor moloen i Laukvika, på yttersida av Austvågøy. 14 mann var på vei hjem med hele lofotlotten etter endt lofotfiske. Ingen ble reddet. Den eldste var 47 år de to yngste ble bare 17 år.

I Lofoten i dag omkommer det flere i trafikken enn på havet. Når drukningsulykker fremdeles inntreffer, går det voldsomt inn på lokalsamfunnene det er disse ulykkene de har tradisjon for å frykte. Til tross for ny teknologi, ekkolodd med fargeskjerm, navigeringssystemer og satelittnavigatorer: Ei tradisjonell, trygg og billig forsikring er å ha en kameratbåt. Båtene konkurrerer om fangsten, men venter på hverandre og går sammen ut og inn fra feltet. Teknologien holder ikke alltid havet og været kan ikke temmes!