VÆREIERE OG NESSEKONGER
Opprinnelig var fiskeværene kongens eiendom, og folket som bodde der,
var alle sammen leiere, enten de var fiskere eller rike handelsmenn og
jekteeiere. På begynnelsen av 1800tallet skjedde det noe nytt. Kongen
hadde pengeproblemer og begynte å selge jorda si i fiskeværene. De som
kjøpte, var handelsborgerne eller de tidlig etablerte gjestgiverne i
fiskeværene. I løpet av få tiår var fiskeværene blitt privat eiendom.
Væreierne slo seg ned i fiskevær – i viker og på nes – og kalles derfor
også “nessekonger”.
Væreierne tok opp og førte videre en rekke virksomheter som hadde vært
drevet fra gammelt av. Samtidig hadde de øynene åpne for nye og
lønnsomme foretak. Arbeidsplasser ble opprettet, og de satte igang stor
aktivitet i fiskeværene. Deres viktigste bidrag var kanskje først og
fremst det å organisere handelen fra området hvor fisken ble fisket, i
motsetning til den tidligere Bergenshandelen, hvor kjøpmennene i Bergen
bestemte over priser, sortering og eksport. Friere handel,
folketilflytting og godt fiske skapte bedre tider i nord. Nå ble mere av
inntektene fra handelen igjen investert i nord, mindre i Bergen og
Nord-Tyskland. Lofoten og NordNorge kom inn i en sterk økonomisk
utvikling.
“FRA ASKEN TIL ILDEN”?
I de gamle fiskeværene, før gjestgivere og væreiere kom, var folk også
til en viss grad avhengige av lokale rikfolk, de såkalte “knapene”. I
tillegg vet vi at nordlendingene var fortvilt over den såkalte
“Nordlandsgjelda” de skyldte bergenskjøpmennene. Forholdet dem imellom
kom aldri ut på plussida for de som fisket og leverte fisken, men Bergen
var langt unna, og kontrollen vanskelig... Enkelte historikere hevder
derfor at for fiskerfamiliene ble det å forholde seg til en lokal
væreier og handelsmann som å komme fra “asken til ilden”. En lokal
handelsmann hadde gode muligheter for å kreve inn det han hadde til gode
hos fiskerfamiliene. For fiskeren og fiskerfamiliene var det kanskje vel
så bra å skylde penger til en fjern handelsmann i Bergen, som til den
lokale væreier.
Væreierne hadde monopol på all næringsvirksomhet, kjøp og salg av fisk
og alle andre varer. De var grunneiere og leide ut rorbuer,
fiskehjeller og grunn til å sette opp slike. Væreierne var så mektige
at fiskerne trodde det store utemmelige havet også var i væreierens eie.
Fram til begynnelsen på 1900tallet hadde fiskerne plikt til å levere
fiskefangsten til utleier av rorbua. De fiskerfamiliene som bodde i
fiskeværene, var husmenn under væreieren. De betalte grunnleie med fra 6
til 24 pliktarbeidsdager.
Stemningen i fiskeværet var avhengig av hvordan væreieren var mot
lokalbefolkningen. Noen væreiere styrte med omtanke og forstand. Ofte
var væreieren den som ga kreditt og kausjon slik at familiene fikk
kjøpt nødvendige varer og utrusting til fisket. Andre misbrukte sin
stilling og makt og gjorde livet trist og ufritt for fiskeværsfolket.
Banesåret for væreiersystemet ble råfiskloven som kom i 193638. Den
fratok fiskekjøperen og væreieren retten til å bestemme fiskeprisene.
“LOVLØSE TILSTANDER” I VÅR TID
Du tror kanskje dette er lenge siden? I 1939 var det 226 eiendommer i
Moskenes kommune. 120 av disse var eid av fem væreiere i kommunen. En
var “konge” i kommunen og eide 71 eiendommer. Lokalbefolkningen kom
stadig i samlet flokk med henvendelser til myndighetene om å gripe inn
mot væreiersystemet, mot det de kalte “lovløse” tilstander. Sist i 1979
ba 100 “husmenn” i et fiskevær om hjelp til å få lov å kjøpe eiendommene
som de hadde husene sine på. Denne saken ordnet seg, men også i dag er
det fiskevær hvor rester fra væreiersystemet fremdeles eksisterer.
Mange mennesker har hatt et godt forhold til væreieren, som menneske,
men opp mot vår tid ble det gamle væreiersystemet utsatt for sterk
kritikk. Det passet ikke inn etterhvert som vanlige folk fikk mere
politisk makt og innflytelse. Folkestyre, både lokalt i
kommunepolitikken og nasjonalt, var hovedmålet. Væreiersystemet, med
skjev fordeling av makt og rikdom, ble nå sett på som et forhistorisk
system som ikke var forenlig med de nye politiske idealene.
|
|
