I dag tar vi bakveien, eller “kjøkkeninngangen”, inn i fiskeværet Å. Egentlig bør vi ankomme fra sjøsiden, da viser fiskeværet seg fra sin “beste” side. Bygningenes plassering er nemlig fra den tida da havet var “veien” og ferdselsåre. Velkommen til Norsk Fiskeværsmuseum på Å! Her kan du få innblikk i hvordan livet i et fiskevær var både for de fastboende og for de tilreisende fiskerne. Gå rundt i fiskeværet, se innom husene og tenk deg tilbake.

Å for et sted!
Å året 1896. Livet var ikke likt for tjenestejenta Gjertine Hansdatter og væreierens datter Ingrid, men begges liv hører med i “livet i fiskeværet”. Alle 33 bygninger i fiskeværet Å har sin plass i “puslespillet”. Her er bolighus for væreier og fiskerfamilier. I rorbuene bodde tilreisende fiskere under lofotfisket. I bakeriet bakte de “det daglige brød”. Mat ble oppbevart tørt og trygt i gårdens stabbur. Det var dyr i fjøs og hønsehus, og dyra gav melk, egg, kjøtt og ull. På låven var fôret til husdyrene. Her sto det også redskaper og kjøretøy som slede og vogner.

Uthus og skjåer inneholdt diverse arbeidsredskaper, og i vedskjåen var en mann i konstant arbeid med å sørge for brensel. I det store gode båtnaustet sto og hang det båter på rad og rekke. Smeden i smia smidde og reparerte verktøy til arbeidet både i fiskeri og i gårdsdrift. Butikken leverte varer av alle slag mat, klær og redskaper. Brygger, kaianlegg og trandamperi var bygget for å ta imot og foredle fiskefangstene. Post og ekspedisjonskontorer formidlet kontakt og forretninger ut av fiskeværet. Et bedehus hørte også med i bildet, for ei folkelig gudstru hadde en naturlige plass hos folket i fiskeværet.
Om det jordiske liv skulle gå videre, måtte folket på Å bruke av det naturen ga; bær i bærmark, fisk i ferskvann og grønt saftig fôr fra fjellene. Men aller mest var livet der knyttet opp til lofotfisket og rikdommen i havet.


Væreiere og husmenn
I 1896 var det to væreiere på Å. Det var familien Nilsen i “Hennumgården” og familien Ellingsen i det som i dag kalles for “Hovedbygningen”. De bodde kloss ved hverandre, og det kunne de tåle, for det var det beste forhold mellom familiene. Væreierhistorien er lett å se på Å. Det er litt vanskeligere å finne historien til fiskerfamiliene, selv om de var i flertall. I år 1900 forteller folketellingen at det bodde 94 personer på Å. 10 var av væreierfamiliene. 18 personer var tjenere, hvor kun en var i tjeneste hos en fiskerfamilie. 3 personer var i “midlertidig” arbeid hos Ellingsen. 63 personer var fiskerfamilier og husmenn. Husmannsfamiliene eide ikke jord, men måtte leie husgrunn, slåtte og beiterettigheter av væreierne. Betalingen var arbeidsplikt, oftest i slåttarbeidet om sommeren.

Væreier Ellingsen hadde stor gård med to hester, ti storfe og flere titalls sauer. Fiskerfamilienes husdyrbesetning var helst ei ku og 56 vinterfødde sauer. Alle dyrene trengte fôr som ble slått inne i Ådalen og oppe i de bratte fjellene over Å. Hver minste lille grønne flekk var verdifull på den brattlendte fjelløya Moskenesøy.

Senempire og typehus
Væreiergårdene er begge bygd på 1860tallet og dominerer i bildet av fiskeværet. Ellingsens hovedhus ble kraftig påbygd på 1890tallet og fikk da senempirestil. Oppe på Bekkhaugen står huset som i 1909 ble bygd i tre stilarter; sveitser og jugendstil fra mellomeuropa i kombinasjon med nordisk dragestil.

Husene er gode bilder på forholdet mellom væreier og bygdefolk, for det var forskjell på folk både når det gjaldt rikdom, makt og ikke minst valgfrihet. Væreierbarna var de eneste som reiste bort og fikk utdannelse. Barna i fiskerfamiliene på Å gjorde som foreldrene gjorde de ble fiskere og husmødre. Ved museet står det ei husmannsstue som fikk “ansiktsløfting” på 1950tallet. Stua viser hvordan den vanlige mann og kvinne levde i sin hverdag. Etter andre verdenskrig vokste velferden. Folk ville bo bedre enn de små og trange boligene kunne tilby, og de gamle husene ble bygd inn i “nye” typehus. Spor av det gamle kan en se flere steder.

Ansiktet utad
Hovedhusene til væreieren var fiskeværets ansikt utad. Hos de bedrestilte var det velpleide hager med lysthus og fremmede trær, busker og vekster. Hennumhagen på Å var kjent og ble til og med omtalt i et ukeblad som “et lille stykke fortryllende Eden”. Hovedbygningen var oftest hvitmalt, i alle fall fasaden ned mot havna. Baksiden var det ikke så farlig med, den kunne være både upanelt og malt med billig rød eller okergul maling. Hvitt var den dyreste fargen, og den signaliserte velstand. På Å er dette synlig i den hvitmalte Gammelgården “Bestefarstua” ved bakeriet her er bakveggen opp mot stabburet rødmalt.

Væreierfamilien
Fem generasjoner Ellingsen har bodd på Å, men det startet lenge før. Vi tar fatt i handelsmannen på Å som het Maas. Han hadde en pleiedatter, Margrethe Sophie Kibsgaard (d. 1881), som i 1843 giftet seg med jektestyrmann Johan Ellingsen (18121900).
Margrethe fødte ti barn, men rikdommen styrte ikke over sykdom og død, og kun tre av barna vokste opp. Årene 1830 til 1880 var de nordnorske handelsstedenes storhetstid.
Handelen blomstret, fiskeprisene var gode, og fiskeværene vokste. På Å fortsatte veksten flere tiår inn på 1900tallet. Økonomisk oppgang hang sammen med at fiskeoppkjøperne, som væreier Ellingsen, fikk lisens for selv å eksportere fisken som var ferdig for salg.

Året 1896
Margrethes og Johans sønn Christen Peder, kalt C.P., overtok firmaledelsen i 1876. Kona, Henriette Mathilde fra Trondheim, satte syv barn til verden. De to ektefellene hadde hvert sitt arbeidsområde innenfor firma “Handelshuset Ellingsen, Å”. C.P.’s hovedansvar var handel. Det innebar kjøp og eksport av fisk, rogn og tran, butikkhandel, dampskipsekspedisjon samt poståpneri. Hjulene ble holdt i gang av arbeidsfolk som handelsbetjent og fullmektig, baker, smed, snekkere og kaiarbeidere. Det var ikke mindre arbeid på Fruen i huset. Hun administrerte et stort hushold med guvernante, barnepike, kokke, husjomfru, stuepike, mellempike, budeie og drenger. I tillegg var det stadig overnattingsgjester i gården, for tradisjonelt var væreieren gjestgiver i fiskeværet. Under lofotfisket hadde Ellingsengården 40 oppredde senger. Gårdsbruket var stort og overoppsynet med dette krevde dem begge. Det var også drenger og budeier som tok seg av det daglige arbeidet.

Vinter og lofotfiske
Livet har alltid vært friskt og spennende under vinterfisket. Været varierer fra grufull storm til de klareste soldager med intensblå himmel. Båter drar inn og ut fra fangstfeltet og leverer til kais. Folk roper og ler, og måsen er ellevill over alt godt som blir kastet i havet. Lukta er ei blanding av tjære og fisk som blander seg med en fristende lukt av mengder med nybakt brød fra bakeriet. I 1896 rodde hele 32.280 brødsultne lofotfiskere for forskjellige fiskevær.

Bakeren, som flyttet til Å under vinterfisket, hadde nok å gjøre, for Å var et populært rorvær og hadde sin andel av fiskerne.

Fiskerne og rorbuliv
De tilreisende fiskerne på Å kom hovedsaklig fra Beiarn og Salten. De kom år på år og ble etterhvert godt kjent med folk og forhold. Fiskeværene flommet over av mannfolk, og jentene følte seg svært så ettertraktet. Utover høsten hadde mennene sett over fiskeredskap og båt. Midt i januar forlot de heimene sine og satte båtstevnen mot Lofoten.

Ellingsen hadde bygd mange nye rorbuer og kunne i 1896 huse 300 mann. Det var trangt om plassen når det bodde 10 12 mann, eller to båtlag i hver bu. Totre mannfolk delte seng. I burommet foregikk alt. Her hang dyvåte klær til tørk, her foregikk arbeid som garnbøting og lineegning, og her ble maten også laget!

Slåssing og ufred? Jo, det var da det de kunne vel gå hverandre litt på nervene, men oftest var det godt samhold mellom dem. Fiskerne brukte tid og krefter på en arbeidsdag som begynte i mørket i 04.0005.00tida. Utrorssignalet, ei lykt eller et flagg, ble heist kl. 06.00. Fiskerne kappseilte og kapprodde ut for å sette bruket og hale inn fangsten.

Etter en lang dag på havet, sløyde de fangsten klar for salg til henging eller salting. Ofte var det seine kvelden før de var i rorbua igjen.

Lofotkista og utrusting
Fiskerkoner, tjenestejenter, søstre og mødre langs Norges kyst fra Finnmark til Vest
landet, brukte høstmånedene til forberedelser. Menn og sønner skulle delta i lofotfisket og reiste bort for flere måneder. De måtte ha ei velfylt lofotkiste for verdens største fiskeri var også en av verdens hardeste arbeidsplasser. Kvinnene bakte i september. Bakstekoner gikk mellom husene og hjalp til med å bake lefser og det holdbare flatbrødet. I oktober foregikk det slakting og opplaging av kjøtt mat for ett helt år. Kjøttet skulle videreforedles, saltes eller tørkes. Det beste tørka og saltkjøttet ble lagt ned i lofotkista.

Lofotkista var livsviktig. Kvinnene pakket den med kjærlighet, omhu og klokskap de syntes det var ei god investering... Det var ikke lite et voksent mannfolk trengte av mat og klær under hardt fysisk arbeid i den kaldeste tida av året. Ullklærne var livsviktige i kyststrøk. Kysthusflid handlet stort sett om å produsere ullklær til familien og til mannfolkene spesielt. Ulla, som den gamle utgangersauen felte, hadde nemlig samme effekt som GoreTexplagg idag: Vannet prellet av, og når sjyvottene likevel ble våte etter ei stund, så holdt de likevel lenge på varmen. Med havet som arbeidsplass var ullklær derfor en nødvendighet. Kvinnene brukte like mange arbeidsdager på å skaffe fram utrustinga som mennene brukte på selve lofotfisket!

De fastboende
Kvinnfolkene i fiskeværet pakket ikke ei lofotkiste, men det manglet likevel ikke på forberedelser når det gjaldt mat og ullklær. De arbeidet med hus, heim, fjøs, barn og mannfolk. De tok seg av alle som trengte mat og pleie. I tillegg deltok de i arbeidet med fisket både før og etter at fisken kom til kai. De “egna lina” (satte agn på liner) eller så sperret de fisken ved å binde to og to fisker sammen ved sporden slik at de kunne henges til tørk på hjellene. Under lofotfisket kunne kvinnfolkene tjene penger på å vaske klær for tilreisende båtlag. Det var væreieren som bestemte om de også kunne ta inn losjerende fiskere.
Losjering hadde væreieren enerett på. Var været godt, hendte det at kvinnene rodde ut mellom fiskebåtene og solgte vafler og kaker til sultne fiskere!

Barna måtte arbeide og tok mye ansvar i heimen med å passe på mindre søsken, bære vann og lage mat. I tillegg arbeidet de på kaia med å skjære torsketunger og å “tre feskhau” der flere fiskehoder blir tredd på et snøre og hengt slik til tørk. Fiskarbeidet gav lønn i klingende mynt, det andre arbeidet ble belønnet med skryt fra de voksne og godord fra fornøyde foreldre.

De åpne båters tid
Å har ingen naturlig god havn, men det gikk bra mens det fremdeles var de åpne båters tid: Nordlandsbåter av forskjellig størrelse lå i den lille bukta “leira” foran båtnaustet. Her lå fembøringen, åttringen, firroringen og nedover til den minste “færingen” en toromsbåt. Kjøpfartøyer – galeaser og jekter – kom langveisfra for å salte fisk. Dampbåter lå utenfor fiskeværet for å selge agn til linefiske. I 1896 var motor i båtene ukjent, folk hadde akkurat blitt vant med dampbåten som fraktebåt for tunggods og reisende langs kysten. Fra året 1890 hadde Å fått fast dampskipsanløp og var ekspedisjonssted. Et nytt innslag i fiskeværet var derfor at mange av de tilreisende fiskerne kom med “dampen”, eller lokalt sagt: Med “lokalen” til Å.
Men da som nå: det var fangsten alle brydde seg om, det var den de skulle tjene penger på. Væreierdatteren Ingrid var 13 år i 1896. Hun skriver at spenningen dirret i luften: “ alle vi landkrabber stod omkring på haugene når båtene kom seilende inn fra havet, for å se om de lå tungt i sjøen.” Var resultatet dårlig, sank alles humør, og det ble en dyster stemning i fiskeværet. Noe annet var det når alle båter kom tunglastet i land. Da ble det “uvant liv rundt alle kaier og brygger. Folk sprang, ropte, lo og gestikulerte fisken var kommen.”

Året 1896 var det ikke spesielt godt resultat. 18.000.000 stykker fisk endte den samlede lofotfangsten på. Året før, i 1895, var resultatet fenomenalt, på hele 38.600.000. Men fisket er usikkert, spennende og nervepirrende. Drømmen om storvarpet er alltid tilstede.

12. juni fiskhentardag
Rett over påske var lofotfisket over, fiskerne reiste hjem og den hektiske stemningen var borte. Fisken, “pengene”, hang på hjell og tørket fram mot 12. juni og “fiskhentar dag”. Jekta, det sagnomsuste nordnorske fraktfartøyet, lå på havna og var klar til å ta sin del av jobben. På slutten av 1800tallet var det jekta “Lydia av Aa” som duvet for fulle seil over Vestfjorden med Bergen som mål. Den var lastet med fisk, rogn og tran for utskiping til markedene nede i Europa. I bytte med fisken førte jekta nordover varer som mel, korn, salt, sukker, parafin og redskaper. Fiskeprisene var derfor svært viktige for alle. Mange av nødsårene i NordNorge skyldtes dårlige fiskepriser og høye kornpriser. Sammen med elendig lofotfiske var dette reine katastrofen.

Den gamle dikterprest Petter Dass fra Alstadhaug satte ord på situasjonen:

Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled’ vist Jægterne tomme.