Lofotfisket

av Gro Røde

Vi går og venter på dem – fisken og fiskerne – hvert eneste år i januar. Uansett yrke og arbeidsplass - i Lofoten er alle opptatt av vinterfisket; hvordan det går. Denne mannsdominerte virksomheten følges med argusøyne av interesserte koner, møbelselgere, lærere og ligningssjefer. Alle vet at det er verden største torskefiskeri som er grunnlaget for bosettingen på øygruppen.

En tusenårig tradisjon
Fra januar til april har fiskerne “alltid” vært på plass i Lofoten. Kong Øystein bygde rorbuer i Lofoten ca år 1120. Ganske sikkert skyldtes dette at det under vinterfisket var mange tilreisende fiskere i fiskeværene. Nå kom det enda fler. På denne måten økte fangstene, kongen fikk større inntekter og mere kon­troll på rikdommen som ble bragt til lands. Fiskerne og dette salgsfisket står derfor i dag i en tusenårig tradisjon. Fiskerne gjør som forfedrene gjorde; de fanger velsmakende skrei som er proppfull av feit lever og næringsrik rogn.

Fisken, handelsvaren, er den samme, tørkemetoden er den samme, men forøvrig har fangstmetodene, produksjonen, og omsetningen endret seg. Funn fra steinalderboplasser viser at menneskene har høstet av havet med redskaper som steinsøkker og kroker av horn og bein. Garn ble og brukt, men kun på grunt farvann. Fangsten ute på havet ble tatt med snøre og krok – juksa. Og slik foregikk fisket i årtusener framover, til langt inn i middelalderen.

Lofotfisket og fangstmetodene er et lite fredfyllt kapittel. Det har ikke vært greit å være “førstemann ut” med noe nytt på lofothavet. Fiskerne har vært svært skeptiske til å ta i bruk nye redskapstyper, de har sagt at “det gamle er godt nok”. Men viktigst var nok redselen for å måtte gjøre nye store investeringer i ei usikker næring. Gjeld hadde de fleste nok av fra før...

Uro og forbud
I 1533 vet vi at det ble brukt line i Vesterålen. Først i 1580 begynte linefisket å bli vanlig. Håndsnørefiskerne – juksafis­kerne – ble raskt frustrerte og klaget over at linefisket ødela for dem. Fisket var fritt, og det var lovløse tilstan­der:
Ingen regler for utror, og ingen regler for tillatte redskaper. Det var ikke rart at befolkningen var fortvilt de ba kongen om hjelp og ble hørt. I 1644 nedla Chris­tian IV forbud mot linefiske. Torskegarn kom i bruk ca 1750. Protestene uteble heller ikke nå, og i en kort periode var garn for­budt. Nå skulle det kun være juksa, men da kom det nye protester, og forbudet måtte oppheves.

Nei – det var ikke greit verken å lage lover eller å kjøpe redskaper – en visste jo aldri hva som ble forbudt neste vinter. Ble vinterfisket dårlig, fikk de nye redskapene gjerne skylda, og det ble mye slåssing i fiskeværene mellom juksa, line eller garnfiskere. Det gikk fram og tilbake med forbud og oppheving av de samme forbudene. I 1770årene var både garn og den forbudte lina i bruk, i 1786 ble det tillatt med begge redskapstypene. Men forholdene i fiskeværene var fortsatt like urolige med mye fremmedfolk, få regler og bekymringsfull stor omsetning av brennevin og luksus­varer.

Lofotloven bedre orden på havet
I 1816 kom “Lofotloven”. Den regu­lerte utror om morgenen, og delte havet inn i faste line og garnområder ut fra hvert fiskevær. Gjestgiverne i fiskeværene skulle være oppsynsmenn og se til at alle respekterte de nye reguleringene. Nå skulle det endelig bli fred i fiskeværene, for fiskerne måtte holde seg til hver sine fiskevær, leie rorbu der, og bes­temme seg på forhånd hvilken type redskap de skulle bruke. Det ble stor misnøye. Loven var for streng – den var ikke tilpas­set det ubereg­nelige fisket. Fisken fordelte seg ikke likt på fiskeværene – noen ganger var den der, andre ganger her. Det opplevdes forferdelig å være bundet til et område av Lofoten hvor det ikke fantes fisk, mens andre håvet inn. I tillegg var gjestgiverne blitt væreiere og opererte som små lensmenn i de enkelte fiskeværene de kunne styre etter eget hode med vide fullmakter. Misnøyen vokste både hos fisker, menig mann og kvinne og hos embetsstanden.

Fritt hav fritt fiske
I 1857 ble de strenge reguleringene opphevet. Sentralt i skiftet stod et offentlig utvalg under ledelse av Ketil Motzfeldt. Grunnprinsippene ble nå: Fritt hav, fritt fiske og offentlig oppsynsordning. Gjestgiveren – væreieren – ble tatt ut av oppsynsordningen. Fiskerne fikk mere innflytelse og frihet, iallfall på papiret. Virkeligheten var at mange fiskere likevel var bundet til enkelte fiskevær. Væreierne hadde lånt dem penger til utrusting og hadde gitt kreditt i dårlige år. Væreierne visste at fiskerne måtte komme til dem, selv om prisene de tilbød for fisken, var dårlig. Den som var skyldig penger, hadde ikke store valgfriheten. Friheten til å sette bruk hvor den enkelte ønsket, førte nok en gang til uro og krangel. Garn og liner ble ofte satt for tett og ble ødelagt.

Sikkerhet og minstepris
Med motoriseringen ble arbeidet på havet både lettere og tryggere. Det var enklere å gå dit hvor fisken var, og der fiskeprisen var best. 1938 er et meget viktig år i norsk fiskerihistorie: Da kom Råfiskloven, som sikret at fiskerne fikk fast pris for fisken.
 Fra nå av fikk ikke fiskekjøperne, men fiskernes egen organisasjon, Råfisklaget, bestemme prisen på fangsten. Fiskeren var sikret minstepris og kunne lettere rette ryggen.

Fram til 2. verdenskrig ble fisken i Lofoten enten solgt til væreieren eller til kjøpefartøy på havna. Etter krigen forsvant kjøpefartøyene, men væreierne var likevel ikke lenger eneherskere som fiskeoppkjøpere, andre oppkjøpere hadde etablert seg. 1950 og 60tallet ble tunge år for de eldre, vel­renommerte væreierfirmaene; ett etter ett gikk de konkurs. For fiskeværssamfunnene medførte dette skiftet en usikker situas­jon men åpnet også opp for nye muligheter.

Lofothavet i dag
I dag blir lofothavet i sesongen inndelt i line, garn­ og snurrevadfelt; det er fiskerne selv som bestemmer delingene. Båtene må holde seg strengt til sine felt. Juksafiskerne er deri­mot fri til å fiske hvor de måtte ønske. Garn og line dominerer i fangstkvantum, juksa i antall fartøy.

Men fiskerioppsynet i Svolvær sier at mønstret er klart:
Fangstmetoden snurrevad bare øker for hvert år. Snurrevadbåtene har en liten trålnot som snur­pes sammen omkring fisken. Det er mange av fiskerne som kritiserer snurrevaden. De sier den er verre for fiskeressursene enn nota som rensket havet på 1950tallet, før den ble forbudt. Uro og ufred mellom de forskjellige brukstypene oppstår fremdeles, og det er nødvendig at lofotoppsynet har sine båter ute for å kontrollere at grensene mellom feltene overholdes.

Krise og ny giv
På slutten av 1980tallet var det krise for en rekke lokalsamfunn etter at lofotfisket hadde vært svært dårlig i flere år. Vinteren 1995 var det igjen flere fiskere som deltok, og fangstmengden ble igjen akseptabel samlet sett. Fisken stod langt ut på bankene, og de som tjente penger, var de store garn og snurrevadbåtene. For de små sjarkfiskerne ble vinterfisket en skuffelse både i volum og inntekt.

Lofotfisket er kultur og håndverk i en sterk, lang og stolt tradisjon. Lofotfisket er konkurranse og teamarbeid. Det er lange arbeidsdager og utslitte kropper. Det er timer på den friskeste, farligste og vakreste arbeidsplass. Det er glede over det store varpet og sorg over tap, svart hav og kampen om ressursene.