Å i Lofoten, N-8392 Sørvågen, Norway. Tel. +47 76 09 14 88 Email: nfmuseum@lofoten-info.no


Kort historikk om Lofofisket, fiskeværet og rorbua
 

Rike ressurser i nord
Da de store isbreene forsvant fra våre kyster i nord, begynte torsken (skreien) sin årlige gytevandring fra Barentshavet til Lofoten. I mer enn 10.000 år har kystfolket hver vinter fanget denne velsmakende skreien og spist den fersk med lever og rogn, eller produsert tørrfisk og torskelevertran - brukt som byttemiddel og handelsvare.
Lofoten stod sentralt i denne verdiskap­ningen. Allerede før år 1000 begynte et betydelig handelsfiske, der fiskere fra andre steder langs kysten reiste til fiskeværene i Lofoten for å fiske skrei fra januar til april hvert år (Lofotfisket). Fisken ble tørket og brakt heim eller solgt til lokale oppkjøpere.
I flere hundre år utgjorde fiskeprodukter fra nord helt opp mot 80% av landets samlede eksport. I tillegg kom også store mengder skinn, pelsverk, edderdun og hvalrosstenner fra nordområdene.

Kampen om rikdommene
Det ble utkjempet mange slag mellom konger og stormenn i nord og sør om råde­retten over disse rike naturressursene.
Det mest kjente slaget stod på Stiklestad i 1030, mellom den nordnorske kongen Tore Hund og hans hær av fiskere og bønder og kong Olav den Hellige. Fiskerne og bøndene fra Nord-Norge, Trøndelag og Nordvest­landet vant slaget, men tapte krigen om de rike ressursene i nord. Sørnorsk kongemakt overtok kontrollen. I 1120 etablerte Kong Eystein Nord-Norges første by i Lofoten og han bygde kirke og rorbuer (hytter for de tilreisende fiskerne). Nå kunne han kont­rollere handelen og skatteoppkrevingen sam­tidig som han la til rette for at flere gjeste­fiskere kunne delta i Lofotfisket.
Men fra slutten av 1200-tallet overtok det mektige tyske Hansaforbundet, med kontor i Bergen, det meste av handelen med Lofoten og Nord-Norge. Den lokale overklassen mistet helt herredømmet over sine ressurser – og forsvant. Folket sank ned i generell fattigdom, mens styrking av eksporten under «Hansa­veldet» førte til stigning i folketallet i nord.
Lofotfiskeren levde et hardt og farefullt liv. Hvert år forsvant mange i sine små og åpne båter på et stormfullt hav. Det fortelles om storforlis der flere hundre mann ble borte på samme dag.
Selv om flere berget seg fra stormene, tok kulden mange liv. De satt ofte gjennomvåte i sine båter i frost og vind. Når de kom i land, måtte mange sove ute under steiner, i huler eller under sine båter og segl. “-- så den elendighet som dette arme folk lider for sin føde er ubeskrivelig. Jeg tror visselig at ingen mennesker på jorden lider så meget ondt for deres fattige føde som dette arme fattige folk gjør her i Nordland”, skriver fogd E.H. Schønnebøl i 1591.
Frihandel - vekst og væreiere
I flere hundre år var det forbudt for nordlend­ingene å drive lokalhandel eller eksport. Fra 1750 slapp «Den tyske Hansa» og andre handelsmonopoler taket, og vi fikk lover om friere handel. Først ble det tillatt med lokal handel, og rundt 1900 også med direkteeksport fra fiskeværene. De lokale handelsmennene; vær­eierne Langås i Sund, Dahl i Nusfjord, Ellingsen på Å, Sverdrup på Reine og Berg i Svolvær, ble de første eksportørene.
Etter Napoleonskrigene da freden, poteten og koppevaksinen skapte et stort befolknings­overskudd i Sør-Norge, fikk vi stor inn­vand­ring til Nord-Norge, også til Lofoten. Kom­binert med friere handel og gode fiskeår, gav dette grunnlag for sterk økonomisk vekst her i nord.
Tidlig på 1800-tallet begynte de lokale han­dels­­mennene å kjøpe grunn og bygninger i fiskeværene. Disse væreierne fikk enerett til kjøp og salg, og gjennom Lofot­loven i 1816 «oppsynsmyndighet og eiendoms­rett» over havet og fisken. De bestemte prisene på fisken de kjøpte og på varene de solgte, og de satt i alle sentrale offentlige nemnder og råd. «Nessekonger» ble et vanlig navn på disse nye, mektige menn i nord. Deres «styringsrett» over fisket på havet ble redusert gjennom Lofot­loven av 1857 som la grunnlag for fritt hav, fritt fiske og offentlig fiskeri­oppsyn.

Fiskeren, væreieren og rorbua
De første rorbuene
Rorbu kommer av ordene ro («ro fiske») og bu (bo); altså den bua i fiskeværet hvor tilreisende fiskere bodde mens de drev fiske fra robåt. Den første permanente bebyggelse i fiskeværene har antakelig vært torvgammer. De eldste bu­ene besto av en tømret del, ca. 4 x 4 m. og ei sval (eller forrom/gang) i samme bredde, men ofte mindre. De hadde grue og jordgolv.

Væreierne etablerte seg og vokste seg store utover på 1800-tallet. For å knytte fiskere til sine vær og sikre råstofftilførselen, bygde disse Lofotens nye ”stormenn” et stort antall nye ror­buer.
Rorbuene tjente mange formål. Der skulle fiskerne koke maten, spise og sove, tørke klærne, egne liner og bøte garn. Så snart båten kom til fiskeværet, måtte høvedsmannen (skip­peren) til væreieren for å sikre seg rorbu.
En trønder som ikke fikk rorbu forteller at de dro storbåten opp på land, hvelvet den, krøp under båten og brukte den til hus. Husleieinntekten for rorbuer og grunnleie var bare en del av væreierens forretning. Ved at han også drev handel og fisketilvirking, falt det naturlig for ham å se virksomheten under ett. Det ble vanligvis forlangt at fiskere som leide rorbu, skulle levere sin fangst til væreieren - til den prisen væreieren bestemte.

Væreierens sterke posisjon som rorbueier, fiske­kjøper og handelsmann ble nok misbrukt i visse tilfeller. Fiskerne følte seg ofte utnyttet og ufrie.
Men selv om væreierne var innstilt på å tjene penger, var de også samfunnsbevisste og hjalp de fastboende fisk­er­familiene og de tilreisende fiskerne om de kunne. Fiskerne og væreierne hadde felles interesser; - gikk det bra med fisket, tjente også væreieren på det. Væreieren forsynte fiskerne med mat­varer og utstyr til fisket og hadde ofte eien­doms­rett i deres båter.

Teknologi og demokrati – væreierne forsvinner
De fleste fiskerne rodde med åttring som var den nest største nordlandsbåten. Fra 1905 kom de første motorbåtene med dekk. Fiskerne kunne nå bo i båtene sine, mens de fortsatt brukte rorbuer som arbeidssted på land. Samtidig begynte de å organisere seg i fiskarlag som samarbeidde med nye radikale politiske parti. Fiskernes makt ble styrket mens væreierne ble svekket. Nye lover til fordel for fiskerne og fiskeri­næringen endret maktforholdene. Råfiskloven fra 1936 fratok væreierne og fiskekjøperne retten til å bestemme fiskeprisene. Prisene er siden 1938 blitt fastsatt av Råfisklaget, fiskernes egen salgsorganisasjon. Etter 1945 forsvant så væreiersystemet i takt med demo­kratiseringen i samfunnet. Liberalisering av handelen, ny teknologi og demokratisering har gjort Nord-Norge til et godt sted å bo.

Men overfiske, hard konkurranse om fiske­ressursene og rask globalisering truer oss som aldri før. En bred mobilisering er nødvendig om miljøet og bosettingen i distriktene skal bevares.

“Rorbu- og fiskeværsferie Lofoten”
Miljøriktig og bærekraftig turisme
Vi vil verne om våre verdier
- vise omsorg for vår natur, vår livsform og våre gjester
Vi ønsker deg en Miljøvennlig Fiskeværsferie
- med din omtanke og støtte - også i fremtiden
-Velkommen til Lofoten

”Fiskeværsriket” Moskenes har de siste årene befestet sin stilling som en av land­ets mest stabile og attraktive feriemål. Tur­­ismen har styrket lokale virksomheter og bremset effekten av en omfattende nasjonal sentralisering. Vi ønsker at turismen i vårt område skal nyttes som redskap for sikring av bosetting, livsform, kultur og naturgrunnlag. Miljøet er attraktivt, men sårbart. Derfor er vi også avhengige av en miljøvennlig og bære­kraftig bruk av kulturen, naturen og våre menneskelige ressurser.

Økologi og økonomi - en viktig kobling
I miljøvernarbeidet bør vi klart skille mellom sentralstyrt industrialisert utnyttelse av miljøet - innen fiske, fangst og reiseliv på den ene siden og en lokalbefolknings tradisjonsbundne bruk av nære, fornybare ressurser på den andre.
Blir resursgrunnlaget fjernet, har de lokale inn­byggerne små sjanser til å investere i ny virk­somhet annet sted på kloden. Deres kapital; produksjonsanlegg, hus og båter er da lite, eller intet verdt, og deres selvrespekt og identitet tapt.
Heri ligger en økologisk-økonomisk-iden­titets­messig kobling som bør bli en sterk faktor for framtidig bevaring av natur- og miljø­res-sursene. Å ta vare på en levende, desentralisert bo­setting blir det beste miljøvern - fordi den lokale bruker, ut fra sine kunnskaper og år­hundrelange tradisjoner, ofte er den beste verner: - Er vi økonomisk, sosialt og kulturelt avhengig av en ressurs, vil vi lettere påta oss rollen som voktere og vernere av denne.
Dette gjelder kystfolkets og kystfiskernes forhold til fiskeressursene og bygdefolkets og den lokale turistverts forhold til det miljøet som omgir dem - og som deres gjester betaler for å oppleve. Slik bidrar desentralisert bosetting og lokal ressurskontroll til bevaring av miljøkvaliteter som fiskeriene såvel som reiselivet er fullstendig avhengige av.

Vi trenger din hjelp
Kampen om fisken har pågått lenge. Den be­gynte for tusen år siden - om retten til eksport, senere produksjon - og de siste 50 år om retten til å fange fisken. Nå konkurrerer de store selskapene og deres effektive havgående skip med de lokale fiskeprodusentene og kyst­fiskerne om fiskerettighetene.
Fisken har alltid dannet grunnlaget for bosettingen. Kampen om denne vil avgjøre våre små kystsamfunns videre eksistens. Vi ber om våre gjesters hjelp til bevaring av bosetting og miljø.

Skrevet av Ottar Schiøtz

Les mer om fiskeværenes historikk

 
 

Tilbake til startsiden

Webdesign: DataDesign, N-8392 Sørvågen