|
Ikke en av mine tårer skal
dem få
Utdrag fra forordet til Nina P.
Mølmann/Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms:
I alt ble rundt 50 000 mennesker evakuert fra Finnmark og Nord-Troms i
1944, mens ca. 25 000 overvintret i huler og gammer. Det er rimelig å
anslå at bortimot en femtedel av de evakuerte var barn. Med andre ord
vokste mellom 10 000 og 15000 barn opp med krig og okkupasjon som en
utrygg ramme. Disse barna fikk på dramatisk vis livene omsnudd da de måtte
flykte sammen med sine kjære, mens alt de eide sto i brann.
Okkupasjonsmaktens siste desperate overgrep mot befolkningen i nord ble
for disse barna et brutalt og sentralt minne fra barndommen. Evakuering
var ikke et fremmedord som måtte forklares, men et begrep, ladet med
individuelle opplevelser, følelser og tanker.
Utdrag fra professor Mads
Gilberts etterord:
Johs Rødes bok er et umistelig stykke erfaringslæring om å overleve krig,
okkupasjon, evakuering og gjenreisning. Hans gripende gjenfortelling av
barnets verden i et utbrent og krigsherjet Finnmark, evakuering og
hjemkomsten til ruinene av hans egen bygd forteller oss minst to viktige
ting: Barn kan overleve det utrolige når bare noen grunnleggende faktorer
er tilstede. Krise kan gi vekst, selv de mest brutale traumer kan gi
energi til ny vekst og ukjent styrke.
Johs var heldig og hadde en sterk og varm familie rundt seg. Fortellingen
hans om foreldrene og søsknene er historien om en ganske normal, hardt
arbeidende familie, som under enkle kår ivaretar hverandre og gir barna
trygghet og kjærlighet, selv under de vanskeligste forhold. For barn er
dette helt avgjørende for overlevelse og vekst. Johs Rødes levende
fortelling om familielivet under ekstreme forhold viser nettopp dette: At
vi først og fremst har - og trenger - hverandre når krisen rammer. For
kriserammete barn er familiens nærvær fundamentalt og avgjørende. Som
venn, nabo eller profesjonell omsorgsarbeider er dette budskapet av
største betydning: Vi må gjøre alt vi kan for å legge til rette for
familiens egen mestring, for at de voksne kan ta vare på egne barn, og vi
må respektere familiens kultur og situasjonsforståelse. Vi skal selvsagt
støtte de kriserammete familiene, men ikke overta eller gjøre forsøk på å
erstatte familiene og de sosiale nettverkene med profesjonelle nettverk og
busslaster med velmenende, men kontraproduktive «krisespesialister» . (- -
-)
Johs Røde er et levende og sterkt eksempel og symbol på nettopp dette:
Krise kan gi vekst. Gjennom sitt utrettelige kunstneriske arbeid har han
gitt oss tilbake mangedobbelt av det man kanskje ville tenkt, når den
stamme vesle karen strevde seg gjennom livet som evakuert og seinere i
brakken familien levde i de første årene etter krigen. Gjennom sitt brede
samfunnsengasjement har Johs Røde også lagt grunnlag for fortsatt vekst i
Nord-Norge. Han hai kjempet mot miljø-ødeleggelser, sentralisering og
urett.
Denne kraften har han nok også hentet fra sine barndoms år. Velger du de
svakes side velger du alltid rett, og det valget har alltid vært tydelig
for Johs Røde. Derfor gir boka også en annen viktig nøkkel: Det
langsiktige, positive perspektivet vi må ha på de som helt uforskyldt
rammes av krig og okkupasjon.
|
